Det er alvorlige summer det snakkes om denne våren. Og da ikke bare i egenskap av at «alt» er blitt mye dyrere.
Men mer konkret er det jordbruksoppgjøret vi sikter til. Staten møtte bøndenes krav på 11, 5 milliarder med et motbud på 10, 15.
Det er er veldig mye penger, og kanskje mer enn mange hadde trodd, selv om det er mindre enn bøndene vil ha.
Og tilbudet har større fokus på kompensasjon for kostnadseksplosjonen enn langsiktig lønnsøkning.
Å rette opp etterslepet i inntekt for landbruket vil ikke være gjort med et oppgjør.
Det vi ser der, er resultatet av tiår med politikk fra ulike regjeringer.
For mange produsenter av mat står det nå om deres eksistens først og fremst fordi kostnaden til drivstoff, strøm og kunstgjødsel er fullstendig ute av kontroll.
Den spente sikkerhetspolitiske situasjonen i kjølvannet av russernes invasjon av Ukraina, har fått oss til å tenke på matsikkerhet på en måte vi knapt har gjort siden andre verdenskrig.
Dette gjenspeiler seg også i statens tilbud til bøndene. Man VIL komme i mål i år, og har tatt fram gullkortet.
Så var da også signalet fra bondeorganisasjonene umiddelbart etter at tilbudet var framlagt at, ja de må finlese det, men det er et godt utgangspunkt for å forhandle seg i mål innen nasjonaldagen.
Det er helt essensielt for et land å sikre sine forsyninger av mat.
Det bør være en del av en sikkerhetspolitisk tankegang, og det gjør årets oppgjør i landbruket spesielt. Det er derfor det ikke helt kan sammenlignes med andre lønnsoppgjør.
En massenedleggelse av matproduserende bruk nå, vil komme på verst tenkelige tidspunkt.
Jordbruksoppgjøret er et være eller ikke være for Senterpartiets troverdighet, i en tid der de ellers sliter med for eksempel Vedums regnestykker på TV i beste sendetid.
I fjor ble det brudd. I år kan forutsetningene være til stede for å dra jordbruksoppgjøret i land til bunaden skal på.
Sikker matforsyning i en usikker tid er en softis verdt.
