«Jeg tjengej meje håndspjit, jeg!» Med bestemt skritt durer ettåringen tvers over stuegulvet bort til brannslukningsapparatet.
«Tsssssj», sier han mens han holder hendene på håndtaket, som i hans verden fungerer som tappekran for antibac. «Og såpevann», fortsetter guttungen mens han drar løs slangen og liksom spyler av lankene.
Da Erna gikk på talerstolen 12. mars 2020, var jeg høygravid. Etter fem stillesittende uker med Skjærgårdsdoktoren i reprise og store mengder båt-is, omtrent samtidig som landets største aviser publiserte saker om at man av koronahensyn burde holde minst 20 meters avstand dersom man trente sammen utendørs, så babyen dagens lys.
De første tusen dagene, regnet fra unnfangelse, er de viktigste, sies det.
Poden har snart vært med to runder rundt sola. For ham er munnbind, avstand, temperaturmåling og grundig håndvask dagligdags. Pinner opp i nesa er fortsatt ingen stor slager. Derimot spørs det om han vil få abstinenser når vi skrur igjen flaska med antibac, for den hevder han at «luktej godt!»
Vil hans årgang på sikt få en unaturlig dragning mot alkohol? Vil de for alltid gå i store halvsirkler rundt fremmede?
Igjen er jeg høygravid. Camilla Stoltenbergs spådommer om en vinterbølge så grandios at helsevesenet ville knele, har heldigvis ikke slått til. Og da Jonas entret talerstolen 23 måneder etter at Erna stengte ned landet, puttet munnbindet på innerlomma og ba oss vende tilbake til normalen, ble jeg så rørt at jeg begynte å grine.
Her i huset har vi gått klar av koronaen, så langt. Vi har utrolig nok ikke hatt en eneste karanteneperiode, og verken sykdom eller restriksjoner har rammet oss spesielt hardt. Likevel må det være lov å kjenne på en temmelig stor tiltakstrøtthet. Og nå: lettelse – et ord som gjennom de siste to årene har fått en helt ny betydning. En vakker dag blir en meter igjen en meter. Og bare det.
Forleden fant poden fram fars tommestokk. Jeg spurte hva han skulle måle. «Feber’n» svarte han entusiastisk. Så kreativ var aldri Bent Høie.
