Klokka hadde passert midnatt med et kvarter da jeg våknet av en skjærende lyd. Røykvarsleren i kjelleren ulte.
Ettåringen og jeg var alene hjemme. Jeg spratt på beina. Puttet føttene inn i et par flytebrygger av noen badesandaler, strenet gjennom stua, ut i gangen og reiv opp kjellerdøra.
Ingen røyklukt, heldigvis. Mellom poser med papiravfall og tomflasker banet jeg meg vei ned trappa, konstaterte falsk alarm, røsket røykvarsleren ned fra veggen og pirket ut batteriet.
Blodet pumpet da jeg la meg i senga igjen. Jeg pustet dypt og forsøkte å sove. Etter hvert seig jeg inn i drømmeland, og der ble jeg helt til det en time senere begynte å romstere utenfor soveromsvinduet, som sto på gløtt. Adrenalinet skjøt fart igjen.
Vel kan Familien Skjære forårsake mye skrål, men dette var noe annet. Det var lyden av menneske. Et menneske som nå var i ferd med å klatre oppover husveggen.
Det gjaldt å tenke fort.
Et sekund vurderte jeg å rive med meg ettåringen, som var innlosjert på vårt soverom, og låse døra fra yttersiden. Men lyden av klatreren kom så nær at det ikke fantes tid. Pulsen dundret; jeg så for meg en gæren seriemorder.
Med et kraftig fraspark midt i dobbeltsenga bykset jeg mot vindusruta, som lykksalig nok slår innover.
«Det er bare meg!» visket mennesket på utsiden.
Og der sto han: småbarnsfaren som hadde forlagt sin nøkkel, og som ikke ville vekke resten av husstanden etter en sen kveld på jobb. Som lydløst hadde tenkt å kravle inn under rullegardina. En nobel tanke, men det finnes grenser for hvor mye vi skal la oss inspirere av actionhelter i tights.
Han fikk en temmelig klar oppfordring om å finne en annen løsning neste gang.
Og ettåringen? Han hadde utrolig nok sin beste natt på mange uker.
