Rynkene i husbondens panne skyldes ikke bare at han drar på åra.
Han har pådratt seg ei ekstra stripe eller to i bekymring. Og det er jo mangt man kan bekymre seg over. Den siste tiden har det mest vært at det aldri regner.
Jeg våknet i natt av en kjent lyd. Som jeg ikke har hørt på så altfor lenge. Lyden av regn. En kjent trommevirvel på casaens tak. Først svak, nølende. Så tiltakende. Ikke øsregn, men godt, gammeldags regn, som renner ned i takrenner og utløp, og ned i jorda.
Det har vært en hale bak bilen hele våren. En hale av støv. Tross tiltak har den reist seg igjen, og lagt igjen et slørete, kornete visittkort på støtfangere og terrasser som ligger veglags. Det støver fordi det er tørt.
Nå støver det ikke. Nå er grusen bløt og svart. Jeg henter posten med støvler på beina, og det er helt umulig å ikke smile av at det ligger to vassdammer i bunnen av bakken.
Jeg har ei tønne på hjørnet av låven som jeg samler regnvann i. For vatning av blomster og sånn i tørrere tider. Nå kunne jeg hatt flere, for den renner over.
Denne våren har jeg knapt hørt lyden av elva som renner nedi dalen. Det hender seg vi hører steinene rumle i den når den går flomstor. Denne våren har den bare vært en veik bekk uten evne til å ramle og skramle særlig med Vår Herres harde støpegods.
Nå går a’ endelig brun og diger og bred gjennom sin canyon. Løfter med seg steiner og grus, og renner ut i Mjøsa i kubikkvis.
Og jeg ligger våken og hører på lyden av element mot svart tak. Lyden av regn. Ikke alltid like velkommen. Men akkurat nå sterkt ønsket.
Fint, låter det.
