Før jeg dyttes over i fordømmelse; ja da, jeg vet. Jeg vet det er en grunn til det. Det er flere grunner, og de er gode.
Men altså. En gang iblant må man ordne seg et litt raskt og enkelt måltid. En ferdigsalat eller noe i den gata. Det skjedde meg for et par dager siden. Det var knapp tid til å spise lunsj, og det ble en ferdigblandet sak med pipip og plen i.
Eller kylling og salat, om du vil.
Ingen stor opplevelse, men basic overlevelse dagen gjennom.
Ferdig pakket i plast som man kan putte til plastresirkulering når man har spist, og tømt den medfølgende dressingen over salaten, som er i godt driv ut av kategorien knasende fersk.
Kjernen. Problemet. Spiseredskapet. Disse nye engangsgaflene i papirlignende tre.
For en aldeles grusom erstatning de er for den gamle, men akk så forhatte plastgaffelen. Som det som sagt er mange gode grunner til at vi ikke bruker heretter.
Det skal plastgaffelen ha. Den var MYE bedre å spise av.
Maten ble for det første med av, og hang ikke igjen på trefibre som er ekle å spise av. Ekle! Det er dét de er, de nye, grønt skifte-gaflene.
Sorteres som papp og papir, står det på pakka jeg har liggende på kontoret med 20 av disse hersens nye tregaflene. Ja, det skal du levende få meg til å tro. De skal ikke bare sorteres sånn; de smaker sånn, òg.
Jeg antar vi bare må leve med nyvinningen, men min innstendige bønn til produsentene er; er det ikke mulig å få smurt opp dette bestikket såpass at maten i alle fall blir med av?
Det hadde vært et stort, målbart fremskritt her i en verden av grønne omskifteligheter.
