Husbonden sitter på trappa med kaffekopp. Det lukter varmt av traktoren, det drypper litt snø som har smeltet fra panseret.
Pus sitter i kjøkkenvinduet. Han er skeptisk. Han er alltid skeptisk når det synger i seks sylindre, og snøen spruter.
Husbonden er fornøyd. Brøyteøkta er over.
Den gamle, norske Dalen-freseren har spyttet snø bak stordrageren i to tiår.
Den forlanger heller lite, litt fett i et lager og ellers er den nøysom i kosten. Bare stiller opp. År etter år. Til og med kram, blaut snø greier den stort sett av.
Men nå er det fri for i dag. Vi kom oss gjennom. Jeg drikker kaffen min og koser meg over synet.
Det er noe med en helt nybrøytet gårdsplass og veg, når freseren ligger perfekt, sålen er hard og fin, og det som ligger igjen er flat, hard, snødekt bakke.
Vinteren har vært ganske medgjørlig i år.
Vi er ikke ofte gode busser, vi to, men i år har den – til nå – vært til å ha med å gjøre.
Passe mengder snø, lite hålke og mildvær. Det går på alle fire uten kjetting, og foreløpig funker det. Det kan selvsagt brått snu.
På ei kveldsstund som denne, når det skinner i utelampene og det er lysere tider ikke så langt der framme, er det mulig å nyte vinteren.
I varmedress, på trappa, med en kruttsterk kopp fra den nye kaffemaskinen som nissen hadde lagt under treet. Når vinteren har fått en tur gjennom freservifta og ligger pen og pyntelig der ute. Da er den fin.
Husbonden smiler. Det er jo vrient å forklare, dette.
Men de som skjønner, de skjønner.
De forstår at det ligger ekte og helt uforfalsket glede bak et smil som springer ut av en hvit gårdsplass flat som parkett, og en helt snorrett brøytekant.
LES OGSÅ: Her finner du flere God Dag-spalter fra HAs mer eller mindre vinterglade skribenter
