Scenene ligner veldig på det som skjedde for ett år siden. Bekymrede representanter fra regjeringen på talerstolen. Smitten truer oss.
Det er bare det at vi nylig rundet det tvilsomme ettårsjubileet for pandemien.
Vi er bare er par uker unna påsken. Sommeren er snart her. Og nå blinker lampene igjen. Vi er i den tredje bølgen.
For andre gang går vi mot påskehøytid i pandemien. For første gang har vi over 1.000 smittede i døgnet.
Vi i Innlandet er ikke blant de hardest rammede og nedstengte områdene i Norge. Langt ifra, faktisk.
Men de nye, muterte virusvariantene ser ut til å være svært smittsomme, og det er nå ingen grunn til å ikke være forberedt på at også vi svært raskt kan bli med «i dragsuget».
Det er ikke mange milene mellom oss og de områdene som nå er hardest rammet.
Når det nå fra helseministeren antydes at det på kort varsel kan bli aktuelt med nye, strengere tiltak også nasjonalt og ikke bare i de hardest rammede områdene, ja så tror vi dessverre at det er lurt å forberede seg mentalt på det.
Og midt i dette forsøker vi å planlegge konfirmasjoner, 17. mai og sommerferie.
Det ser ikke ut til at det blir enklere i år enn i fjor, og vaksineringen av de store massene av befolkningen ligger fortsatt måneder foran oss.
I tillegg til å holde smitten under kontroll, blir en av de store folkehelseutfordringene nå å holde motet oppe hos folk i en situasjon som begynner å bli langvarig og krevende, og som hjemsøkes av stadige tilbakeslag i form av nye virusvarianter, vaksineproblemer og bølger.
Mange ungdommer har snart gått betydelige deler av skolegangen sin på Teams og under ensomme, unormale forhold.
Mange har knapt sett familiemedlemmer eller hatt sosial omgang på over ett år.
Dessverre ser unormalen ut til å bite seg fast.
Det kommer til å kreve mer av oss nå som vi er på det andre året og i en negativ spiral.
