Viljen til å ta tilbake den politiske definisjonsmakta over 22. juli-drapene har aldri vært tydeligere enn nå.
Minnemarkeringene for 22. juli-terroren har gradvis endret seg. Fra å handle om sorg og bearbeidelse av et kollektivt traume, uttrykker de stadig mer utålmodighet på vegne av bevegelsen som ble så brutalt angrepet i 2011.
I Arbeiderpartiet, LO og ikke minst AUF har viljen til å ta tilbake den politiske definisjonsmakta aldri vært tydeligere, enn når vi snart passerer ti år siden drapene.
For dem som vokser opp nå, er den svarte julidagen noe de verken selv husker eller nødvendigvis har kunnskap nok til å plassere i noe politisk landskap.
I et nyrikt Norge med sosialdemokratiske verdier på vikende front, har de så lenge de har kunnet reflektere over det kun levd med høyrestyrte regjeringer og Erna Solbergs nesten utrolige evne til å absorbere og ufarliggjøre fiendtlig og dehumaniserende retorikk fra politisk allierte.
I boka «Aldri tie, aldri glemme» som kommer ut tirsdag deler profilerte AUF-ere hvordan de selv har opplevd årene etter Utøya-terroren, og peker på de dype historiske røttene Anders Behring Breivik og hans tilhengere har til ytre høyre. Du kan lese hele boka gratis ved å trykke her.
Det er slik vi ser det også nødvendig å sette nye ord på utfordringene vi som samfunn fortsatt ikke har løst, når forskjellene mellom nordmenn bare fortsetter å øke, og der det kan virke som enkelte kort og godt fortjener å sitte igjen med mer av kaka enn de mange som har vært med å bake den.
Gjenoppbyggingen av et sunt og velfungerende samfunn som venter etter pandemien gjør ikke behovet for nye stemmer og fortellinger mindre.
LES OGSÅ: AUF-Libak tror spor etter terror kan vaksinere mot konspirasjonsteorier
I skyggen av rettssaker og mediedebatter om symbolske minnesteder, er et svært viktig arbeid gjennomført med å gjøre Utøya til mer enn det «politiske verkstedet» det var for tidligere generasjoner.
Restaurerte åsteder og nyskapende arkitektur på øya utgjør en konkret ramme for fremtidige kull med ungdomsskoleelever, konfirmanter og andre som er åpne for lærdom og som tror på sine egne muligheter til å gjøre verden litt bedre.
En som også hadde tro på verdien av en ny historieskriving, var LO-leder Hans Christian Gabrielsen. Han leverte forordet til boka to dager før døde.
