Så var det gjort, helt på tampen av årets første måned, sesongstarten for langrenn. På en søndag, den mest hellige av alle turdager.
Det, som er internalisert helt fra barndommen av og fortsatt ligger gjemt et sted inne i hjernen, følelsen av at man må ut på tur når sola skinner. Sjøl i voksen alder, med full råderett over egne impulser, sniker det seg innpå.
Tur. Søndagstur. Og i vinterhalvåret var tur ofte synonymt med ski. For ingenting er mer relasjonsfremmende enn å tvinge unger med ut på tur, gjerne i bitende kulde, med nye staver hver gang, fordi ingen helt husket hvem som hadde hvilke sist gang, med sterke motforestillinger, trange skisko, knall og fall, gammal klister og bakglatte ski. Og kalde fingre. Det føltes som den verste tortur den gangen.
Jeg hater fortsatt å fryse, og ethvert forsøk på sporbytte eller skøyting ligner mer på epileptiske anfall, med to planker spent fast til føttene. I tillegg har jeg akutt bakkeskrekk og doktorgrad i panikkploging.
Like fullt skjedde det altså, sesongdebuten, på tilårskomne langrennsski og med alt annet enn koordinert bekledning. Lårene svei (av minusgrader), det dugga på solbrillene, armene svei (av manglende muskulatur) og festet forsvant fortere enn svint. Det var dog tilløp til smil et øyeblikk der inne i skogen.
Det er sol et slags årlig, nasjonalromantisk rituale.
Mitt lille opprør mot det innarbeida mønsteret er å starte sesongen seint og kun gå på ski når det er vilje der. Samt at jeg ikke har problemer med å snu hvis nevnte vilje forsvinner, noe den fort kan gjøre.
Og jeg tar av skia hvis bakken blir for bratt. Det får da være grenser.
