Å herre min hatt som jeg savner å stå tett i tett på rockekonsert!
Jeg oppnår riktignok litt av det samme i badekaret med heavy metal på stereo’n, men det mangler noe vesentlig: Den sosiale nerven.
Nå skal det sies at jeg er et utpreget asosialt vesen som helst tilbringer to timer på konsert uten å måtte prate med NOEN, men det er likevel et savn etter følelsen av å være en del av et slags samfunn. Selv om jeg ofte står utenfor og kikker inn i glasskula.
Det er en del ting jeg har klart meg fint uten det siste året. Fulle folk for eksempel.
Det har gått greit å takle tolv måneder uten å kjenne hvordan lunken Ringnes renner nedover ryggen etter at en eller annen jungelskapning har turnet i lysriggen og mista hele halvliteren ned i nakken på meg.
Jeg savner ikke folk som spytter når de snakker. Eller skriker, rettere sagt. Når du står der med et halvfullt glass – og etter samtalen er glasset fylt opp. Yuuuk!
For ikke å snakke om piping. Når folk plystrer skingrende høyt i stedet for å klappe. Jeg er riktignok en høysensitiv grinebiter, men likevel. Høyfrekvent plystring over 62 desibel blir totalforbudt når jeg blir diktator.
Sikling på hodebunn er også et fenomen jeg klarer meg greit uten. Det går knapt en lørdag uten at berusede mennesker skal kysse min blanke isse.
Problemet er redusert ved å bruke en aftershave som smaker høgg, men det er alltids noen som prøver seg. Det angrer de ganske fort på.
Det er også helt ålreit å slippe utdrikningslag med til sammen niogtredve i promille som på død og liv skal synge «Idyll» mens bandet spiller «Splitter Pine».
Nei, mens vi venter og venter på lysere tider, gjelder det å glede seg over alle de irriterende uvanene man slipper å måtte forholde seg til akkurat nå.
Men du kan banne på at jeg ved aller første anledning står der på konsertgulvet og kjenner pilsen nedover ryggen igjen – og innerst inne smiler litt for meg selv.
LES OGSÅ: Her finner du flere God Dag-spalter fra HAs mer eller mindre grinete skribenter
