Det drypper fra taket. Om jeg noen gang skulle ha lurt på åssen bilen min ser ut under, ja så er det gode muligheter nå.
Hele greia speiler seg i min egen utgave av Valle Hovin.
Riktignok med helling, men skøyteis er det.
Det knaker og smeller i gammelt hus.
Mildværet tiner gamle vegger og reisverk etter uker med stålkulde, og huset nærmest vrir seg som ut av en søvn.
Og takraset går og snart er det ikke mer igjen som kan rase.
Det føles som vår.
Til og med katta synes det, han strøk på dør i går kveld og er fortsatt ute.
Varmegradene har vekket rovdyret som til nå har tilbrakt et uanstendig antall horisontale timer på sofaen, kun avbrutt av husbondens behov for å støvsuge kattepels på sofaputene.
I gjæringsdunken plumper det i påskeølet som ble brygget litt for sent, men som trolig blir akkurat klart til at det kan sprettes hjemmelagd med smak av belgisk gjær og solskinn.
Og til tross for at skoa står søkkblaute i gangen fordi jeg måtte vasse i sørpa for å få tak i ei kasse grus, så er det deilig å kjenne at huset lett lar seg varme.
En liten stund var det bekymring for om veden skulle strekke til. Hjemmekontor og døgn etter døgn med 20 blå fikk kassene til å tømme seg farlig fort.
Men trolig holder det helt inn.
Skriver jeg mens jeg ser tåka har lagt et lokk over byen, og dråpene faller fra takskjegget.
Fortsetter det sånn, blir det ikke igjen noe å lage sittegrop i når påsken kommer.
Vel, det får gå, det finnes utemøbler å kompensere med. Vi surver da ikke over at snøen forsvinner.
For nå er det straks vår.
Og takk for det.
