Ingen tar skade av litt mindre stivhet og skepsis.
Bruce danser seg over scenen og tramper takta. Det er tilnærma umulig å ikke la seg påvirke av energien.
Med ett endrer ganglaget seg, skosålen treffer brosteinen på signal fra skarptromma. Inni strikkevottene har fingrene starta oppvarming. Stress-skuldrene blir med ett mjuke.
Hodet nikker, som til hils i møte med en gammel kjenning.
Et sted inne i djupet rykker det til, snart er ethvert fiber påkobla, klare for å slippe seg løs i novemberkulda. Mens frostrøyken forsvinner ut i intet, brygger det opp til fest, av den mer impulsive typen.
Men så, idet kroppen forbereder en keitete dansesesjon midt i gågata, melder fornuften seg på. Man danser da ikke midt i gata, ute blant folk?
Vi nordmenn legger gjerne bånd på oss. Det finnes selvfølgelig unntak, men jevnt over skal du liksom ikke ta så innmari mye plass, eller gjøre mye ut av deg.
Jeg tenker vi bør slippe den tankegangen, bli litt mer løsslupne, uten at det trenger å arte seg som en krysning av julebord og rave på Kos.
Livet består av flest hverdager, og i november er de ganske mørke. Det gjelder å omfavne gleden når den åpenbarer seg.
Mitt mantra er: «livet er for kort til å vente på en anledning». Drikk den champagnen på en onsdag, bruk paljettkjolen på jobb, si til folk at du setter pris på dem nå, heller enn seinere.
Ikke vent bort livet. Neste gang skal jeg våge meg utpå og la dansen ta over når den melder seg. Sjøl om det skjer i gågata en kald morgen.
Og jeg skal bli litt flinkere til å applaudere de som våger å være seg sjøl, uansett hvordan det arter seg.
Ingen tar skade av litt mindre stivhet og skepsis. Vinteren er mørk nok som den er.
LES OGSÅ: Her finner du flere God Dag-spalter fra HAs mer eller mindre løsslupne skribenter
