Jeg skal ikke nekte for at 2020 ble det dvaskeste og mest passive året i nyere moderne historie – i hvert fall for min egen del.
Rundt nyttår gjorde jeg den generaltabben at jeg gikk på vekta – for første gang på over et år.
Badevekta og jeg hadde egentlig brutt all kontakt, ettersom jeg fortsatt var traumatisert etter at jeg bikket 70 i 2014 – og etter at jeg møtte 80-tallet for to år siden. Nå kunne det vel ikke bli verre …
Nå skal det sies at jeg hadde spist middag like i forkant, men likevel; jeg skal ikke nekte for at det gikk et kaldt gufs nedover ryggen da jeg så «90» blinke på displayet. Det tilsvarer en BMI på 29 (!), som er definert som overvekt.
Sjokk og vantro! Som et juletre i februar sto jeg der og følte meg komplett ubrukelig. Med sammenbitte tenner måtte jeg innse at jeg – som alltid har vært så nedlatende overfor kalorier – selv må ta et oppgjør med egen livsstil.
Les flere God dag-spalter her.
En venn tipset meg om en app som viser kaloriinnhold i mat. Høyst motvillig lastet jeg den ned, bare for å bli sittende i flere timer og sjekke rubbel og bit. Plutselig slo det meg at mat inneholder kalorier!
Selv den sukkerfrie iskaffen – som jeg innbilte meg at nærmest var en daglig slankedrikk – inneholder nesten like mange som den med sukker.
En vanlig julemeny bestående av Gjøvik-lefser med ribberull til frokost, åtte Kornmo-kjeks med kremost til lunsj, 350 gram biff med peppersaus og pasta til middag, og kanskje tre-fire rundstykker med brunost og syltetøy til kvelds – stødig akkompagnert av marsipan, peanøtter, Røros-brus og lakrispiper – viste seg å gi et daglig overskudd på rundt tusen kalorier. TUSEN!
Nå er menyen nedjustert til en kvart grapefrukt annenhver tirsdag. Heldigvis er det lenge igjen til badesesongen 2022. La oss satse på at det ikke blir «helt i 100»…
