Det var nesten som å våkne opp i et varmere land. Et av disse landene vi ikke har kunnet reise til på en stund, der kaffen er varm selv om den er kald, og det er olivenflekker på papirduken før frokost.
Omtrent sånn føltes den første kaffekoppen på den første sommerdagen.
Og sikkert kunne man uffet seg over den gule dominansen på det grønne teppet utenfor. Men biene, imidlertid, så ut til å trives.
Hvor mye mer kan man be om på den første sommersøndagen enn at humla suser, og forsyner seg av det som vokser opp der det for bare litt siden var hvitt, grått og brunt.
En kopp kaffe ble til to.
Skroget strittet imot, men den svarte oljen sendte utvetydige, sterke signaler rundt i systemet, ut i årene også at – hei du – våkne opp, det blir en jævlig fin dag.
Det luktet skap av sommerklærne.
Alt kom brått på, selv om vi hadde ventet lenge. Altfor lenge. Etter en kort stund hang de til tørk i sola, og lyktet epleblomst og våte tekstiler.
Alt, unntatt det som måtte til for å kunne møte dagen havnet på snora og kom sikkert til å være gult av pollen før det var tørt.
Velsignet er den som slipper å plages av nys og røde øyne når naturen formerer seg. Og det gjør den nå. I høy, støvete grad.
Så kom vinduene opp.
De hadde vært lukket aldeles for lenge. Huset trengte å puste.
En hel søndag med blafrende gardiner er bedre enn noe airconditionanlegg man kan kjøpe for penger.
Humla fortsatte å suse.
Den tredje koppen med kaffe i det fri.
Og Jackson Browne sang «These days» fra en liten høyttaler i kjøkkenvinduet.
