Telefonen vibrerte, der den lå på kontorpulten. Nummeret som lyste opp i kveldsmørket, var ukjent.
Jeg trykket på den grønne knappen, forberedt på å takke nei til enda et prøveabonnement på Aftenposten Innsikt.
Karen i den andre enden presenterte seg med fullt navn. Det var Trygve Slagsvold Vedum. Selveste finansministeren.
«Jaha?!» sa jeg.
Et sted mellom HA-redaksjonen og finansministerens forværelse må det ha vært noe kluss i vekslinga. For jeg tror ingen av oss helt visste hva vi skulle snakke med hverandre om. Vedum nevnte på bevilgninger til kommunene over statsbudsjettet, men å driste seg ut i den slags samtaler uten forvarsel, er tungt.
«Jeg er egentlig litt opptatt med å skrive om Maskorama og sykkelturer på Helgøya akkurat nå …» sa jeg og hørte selv hvor dumt det lød. Er det lov å avvise en finansminister på det viset? Jeg har viktigere saker å drive med, liksom?
Det er snodig når folk man har møtt en rekke ganger, gjerne i allværsjakke, omkranset av traktorer og fuglekvitter, gjør opprykk.
Kultur- og likestillingsminister Anette Trettebergstuen møtte jeg da hun for en årrekke siden under den såkalte Mjøskampen på Skurven forsøkte å frakte vann oppover en skråning ved hjelp av en frakoblet hageslange. Landets justis- og beredskapsminister gjorde seg bemerket i Anno på NRK.
Men selv om folk stort sett er seg selv, skjer det noe med respekten i det de plutselig presenterer seg som landets øverste sjef for kultur, justis eller finans.
Så trøster jeg meg med at det bare er et år siden finansministeren vår trakk i fugleskremselkostyme på lørdagskveldene, da han selv var med i Maskorama. Per telefon kunne han i alle fall meddele at Maskorama er et strålende program, og at Helgøya er topp.
Og at han skulle slå på tråden igjen dagen etter …
