Alle hadde hentet sitt. Hylla var tom. Alle hadde tatt sitt.
Og trolig også mitt. Kassetten var borte. Helt borte.
Jeg sto igjen på asfalten. Bussen var snart tømt.
Europa lå bak oss, det var høysommer og jeg var 12.
Og kassetten som hadde vært med på å transportere meg fra barndommen til ungdommen, den var borte.
De kunne like gjerne tatt en hjerteklaff.
Jeg hadde sovet med den på spilleren tett inntil øret i to år.
Den var umistelig. I all sin grå prakt.
Sommern ’86 lå fortsatt foran meg.
Jeg hadde skrapt sammen bursdagspenger, og hadde LP-utgaven i hylla. Den ble kjøpt på Hamar Mart’n høsten før.
Men nå, med kassetten borte, var plata nøkkelen til en løsning på uføret jeg hadde havnet i da noen tok kassetten min på bussen.
Så jeg tok opp plata på en opptakskassett og la kassetten inn i coveret foran tekstheftet som hadde så liten tekst at ingen kunne lese det.
Det funket.
Men det ble aldri helt det samme.
BASF-kassetten låt trolig bedre enn den grå originale.
Men det hjalp ikke.
Vissheten om at starten på mitt voksne liv forsvant i noens lommer, og forble der, gnog.
75 kroner forlangte hun. Pluss frakt. Litt over hundrelappen.
Det var det selger forlangte for en helt komplett kassett, med det uleselige tekstheftet og med det gjennomsiktige coveret som jeg husker vi syntes var eksotisk.
Snart 35 år etter at kassetten gikk tapt på korpstur til Østerrike snurrer nå en eksakt lik i kassettspilleren i analoganlegget mitt. Kjøpt for 75 kroner pluss porto.
Det var ikke det at jeg trengte den. Sånn egentlig. Den ligger jo på Spotify. Og jeg har opptil flere vinylutgaver av samme plate.
Men den manglet.
Som en hjerteklaff.
Og hjerteklaffer kan man ikke mangle.
Så.
Derfor.
