Det hang et gammelt isbor på garasjeveggen hos foreldra mine.
Dette er for mange år siden, en vinter det var mjøsis og mulig å gå ut dit for å lage hull, senke et snøre og håpe på en abborpinne som belønning.
Boret ble hentet og sammen med ryggsekk, varmedress og pilkestikke forsvant det midtfjords mellom Hamar og neslandet.
Dagen var fin, sola hang høyt og man var langt ifra alene ute på vannlokket vi gikk på.
Varmedressen kunne jeg spart meg.
Boret, av typen skjemt skjebor, var så ubrukelig at det tok over en time å lage det forbannede hølet som senen skulle senkes ned gjennom.
Da var jeg så lang i armene og skjelven at det måtte til en betydelig pause før jeg i det hele tatt var i stand til å fiske.
På vårparten den vinteren kjøpte jeg et finsk verstingbor til bruk på vann med tjukk is.
Men så kom våren, og boret ble hengt til lagring.
Vinter etter vinter kom uten at det ble heldekkende mjøsis.
Og Rantanen henger der han ble hengt opp, med plast på skjærestålet. Jeg har av flere grunner fryktet klimaendringene, men en av dem er mitt splitter nye, ubrukte ismonster.
Å dømme etter bildene jeg har sett på sosiale medier i helgen så kan det se ut til at mulighetene nå er gode for at finnen endelig kan bli satt i arbeid.
Jeg har tuslet her i snart 10 år og gremtes over at jeg aldri fikk prøvd investeringen.
Men vinterens vinter er ikke kald for ingenting, så prognosene er gode.
O Rantanen, skaff meg en abbor til kvelds fra Mjøsens dyp.
