Det startet forsiktig. «Pip-pip!» sa småen da vi trillet forbi hylla med fuglefôr i butikken.
Dagen i forveien hadde jeg forsøkt å lære ham forskjellen på skjærer og kråker. Jeg tolket kvitringen som et ønske om å mate Ola Spurvelurv, så vi kjøpte med oss en pakke meiseboller og noen jordnøtter.
Dagen etter vandret vi fra busk til busk og hektet opp godsakene.
«Fuggjej! Maaaange!» sa ettåringen og pekte mot himmelen, der en flokk rettet nebbet mot sydligere strøk. «Ja, se så mange fugler!» sa jeg entusiastisk. «Snart kommer nok noen og spiser av maten vi henger ut også!»
Spådommen stemte: Det tok ikke mange timene før seks bedrøvelig tomme, grønne plastnett blafret tafatt i vinden. Det var bare å innse at vi nettopp hadde spandert et skikkelig festmåltid på det lokale skjærekompaniet.
Jeg kjente et sug etter hevn. Det som var ment som en hyggelig mor-og-sønn-syssel, forvandle seg straks til en krig. Plutselig hadde jeg fått spurv på hjernen.
Strikketøyet er lagt til side. Symaskinen er parkert. «Lage meiseboller selv» og «hvordan hindre skjærer» troner på toppen over mine googlesøk fra sist uke. Forleden sto jeg over grytene og rørte sammen delfiafett, nøtter og rosiner.
Nå er hagebuskene våre fulle av kaffekopper, fylt med nevnte blanding, og en halvt nedstukket ispinne for å gi hagegjestene noe å sitte på. Det har jeg nemlig lest på en av disse nettsidene jeg nå daglig frekventerer, at er lurt. Som nærsynt ornitologspire ønsker jeg meg kikkert til jul.
Og ettåringen? Nei, han bryr seg vel egentlig ikke. I løpet av vinteren håper jeg vi skal få lært ham forskjellen på kjøttmeis og spurv. Men enn så lenge er han mye mer interessert i traktoren som jobber på nabotomta, og vi er nok nærmere å kunne skille Fendt og Massey Ferguson fra Valtra og John Deere.
