Jeg står på butikken og forsøker å lese hvor mange karbohydrater det er i knekkebrødpakka jeg funderer på å kjøpe.
Det er stritt.
Det kan virke som om tallene og bokstavene bak på knekkebrødpakkene, og på så mye annet, er blitt betydelig mindre de siste årene.
Og nå begynner de å bli vanskelige å lese.
Det ender med resignasjon.
Jeg kjøper pakka uten å helt ha kontroll på hvor mange karboer det er per skive.
Deretter går jeg tilbake til avishuset i Grønnegata som er stille fordi mange jobber hjemmefra, og setter meg sammen med en kollega for å spise lunsj.
– Jeg nekter å sette meg på dolokket for å ha på meg sokker!
Kollegaen proklamerer at han går til kamp mot aldringssymptomene som vi akkurat har konkludert med at vi sliter med.
Jeg har kjøpt ei pakke jeg ikke greide å lese på.
Han øver på å ta på seg sokker stående på ett bein.
Vi står sammen i kampen.
– Dokteren har sagt at je itte ska gi meg. Så je står på ett bein når je pusser tenner.
Kollegaen har bestemt seg for å bli en hard nøtt å knekke for årene som siger på.
Hans innbitthet inspirerer, og jeg tenker at jeg skal dundre meg pusse tenner på ett bein jeg og. Fra i kveld.
Og jeg skal aldri, aldri sette meg på dolokket for å ta på sokker om mårran.
Det gjelder å finne sin kampmåte for å holde årenes herjinger på trygg avstand.
Vi overgir oss ikke uten sverdslag og hugg. Om det så skal være i løs luft med et svaksynt utgangspunkt.
Sjøl er jeg på randen av følgende erkjennelse: det er på tide med en tur til optikeren.
