Hvorfor skal redaktører få Nobelprisen?
«Det siste pressen trenger nå, er Nobels fredspris».
Ordene tilhører redaktør i bransjeavisa Medier24, Erik Waatland.
Selvpisking i strengeste laget, eller en velkommen korrigering av hvor viktig vi i mediene føler at vi er? Hans poeng er at budbringeren aldri må fristes til å sette seg selv over saken – eller «ta plassen fra en menneskerettighetsaktivist», som Waatland skriver.
Vel.
Den kollegiale «advarselen» forhindret heldigvis ikke at Nobelkomiteen har valgt å gi årets fredspris til filippinske Maria Ressa og russiske Dmitrij Muratov for deres modige og undersøkende journalistikk under uholdbare forhold.
På en måte er tildelingen likevel paradoksal – for den viktigste jobben pressen har, er jo ikke å søke fred.
Men ved å skape rom for at enkeltpersoner, minoriteter eller opposisjon kan fronte upopulære eller utfordrende syn, holdes idealet om en opplyst offentlig samtale i hevd.
Historien har vist oss at det ikke fører til fred å gå makta etter i sømmene. I mange land fører det tvert imot til det motsatte, og trusler mot og drap på journalister på jobb har en klart nedkjølende effekt også på vanlige borgeres lyst til å bruke ytringsfriheten.
Men alternativet er verre. Den type «fred» fortjener ihvertfall ingen pris.
I Norge er vi verdensledende på pressefrihet.
Det forplikter.
Vi må holde fanen høyt, fordi så mange kolleger ikke kan det.
Og selv om det er lett å peke på at norske redaksjoner ikke alltid imponerer i balansen mellom viktige kamper og navlebeskuende «ilandsproblemer», kreves det også her hjemme i økende grad personlig mot og risikovilje hos journalister som opplever at jobben kan koste mer enn den smaker.
