Noen sår bør aldri gro helt

Hvis du kan gå gjennom 22. juli-senteret uten å bli berørt, har du heller ikke noe der å hente.

(Denne saken ble publisert i HA 8. august 2015.)

Minnerommet, utstillingens første avdeling, er den vondeste. Du vet hva som kommer, for vertene på utsiden informerer om at det er fotoforbud. Ansiktene lyser imot deg fra alle kanter.

Med ett blir det hele så uvirkelig igjen. Ord kan ikke beskrive hvor urettferdig det er. Jeg trodde jeg hadde forberedt meg, men synet av ungdommene er som et slag i magen. Man har sett dem før. Man vet hva som har skjedd.

Jeg har stått ved graven til han som nå smiler til meg fra andre siden av rommet. Et rom fylt med portrettbilder av ungdommer og voksne, 69 av de 77 ofrene for terroraksjonen. Stolte, smilende og unike. Revet bort, av en ynkelig, feig handling. Det er et rom som framtvinger sjokk, tårer og sinne. Og dyp sorg. Å hedre ofrene først er riktig.

Å gjenoppleve dagen

Det er med en klump i magen man stiger inn i neste rom. I «Prologen» står en gruppe mennesker og titter på bildene projektoren kaster på lerretet. Det er ingen lyd. Overvåkingsbildene fra regjeringskvartalet går på repeat. De sprukne murveggene og nakne, forvridde armeringsjernet som omgir oss er resultatet av det som skal skje. Den hvite varebilen parkeres. Gjerningsmannen går ut. Så hopper filmen fram til røykskyen og kaoset.

Det neste rommet, som simpelthen heter «22. juli 2011», er det største. Her er en tidslinje over hendelsesforløpet, fra bilen parkeres, og fram til morgentimene dagen etter. I midten av rommet står de forvridde metallrestene av bombebilen. Det er et tjuetalls mennesker inne i rommet, men det er ingen som prater. Det er ingen som studerer bilvraket heller. I et hjørne har en eldre mann funnet en stol. Han stirrer tungt ut i luften. Det er kanskje derfor de har plassert et lite vindu på kortsiden av rommet. Opplevelsen kan være overveldende.

Tidslinjen er også hard kost. Fra de nesten spøkefulle og vantro reaksjonene på sosiale medier av typen «WTF?! Eksploderte nettopp Oslo?» til det ubeskrivelige vonde øyeblikket hvor Norge innser at forsvarsløse ungdommer blir slaktet ned på Utøya i Tyrifjorden.

I bakgrunnen henger Kyrre Liens bilde tatt av Utøya natten etter terrorangrepet. Bildet har en sterk fortellerkraft. Tidslinjen er også hard kost. Fra de nesten spøkefulle og vantro reaksjonene på sosiale medier av typen «WTF?! Eksploderte nettopp Oslo?» til det ubeskrivelige vonde øyeblikket hvor Norge innser at forsvarsløse ungdommer blir slaktet ned på Utøya i Tyrifjorden.

De besøkende studerer tidslinjen med stor intensitet. Minutt for minutt skildres. Kaoset. Sjokket. Omfanget. Lidelsene. Alle feil som ble gjort. Alt som kunne blitt forhindret hvis bare politiet…

Følelsene begynner å ta overhånd. Av en eller annen grunn vil hjernen legge skylden på dem som etter beste evne prøvde å hjelpe. Man kan si at veggen viser at god beredskap kan redde liv. Skyldspørsmålet har for lengst blitt avgjort.

Hvorfor er også viktig

På veggene henger utdrag fra dommen i Oslo tingrett 24. august 2012. Utstillingen følger på mange måter sorgstadiene Norge gikk gjennom etter terroraksjonen. Minnerommet og prologen er utvilsomt benektelse og sinne. Etter tidslinjen følger rommet «Vitner» , som viser lyd og bilde fra NRK Brennpunkts dokumentar «22.7». Dette og tidslinjen symboliserer ønsket om å forstå. Så følger «Ettertiden», det stadiet som egentlig skulle kretset rundt depresjon. Men her stiger rosehavet og fellesskapet fram.

I den lille glassmonteren finnes utstillingens eneste portrettbilde av gjerningsmannen, et passfoto han selv så finurlig hadde festet på et falsk ID-kort. Han følte seg nok utrolig smart. Alt var planlagt til minste detalj. Fra vitnerommet hører man en overlevende fortelle at han lokket de panikkslagne ungdommene ut fra pumpehuset ved å late som han var kommet for å redde dem. Det er et ansikt man hater. Et ansikt som så tydelige utstråler usikkerhet og naivitet. Ikke ondskap, men pubertal egoisme, grenseløs idioti og ubegrunnet frykt. Ansiktet til en taper. En taper som fant fellesskap og aksept blant andre tapere. Alene. Bak dataskjermen. I et lukket samfunn, hvor hvite, privilegerte nordmenn kjempet mot det de mener er ignorante sosialister og det som alle andre overser.

Og der, ved siden av de falske politiemblemene og ID-kortet, ligger en gjenstand som får blodet til å koke. En gjenstand som på mange måter er selve symbolet på det forvrengte virkelighetsoppfatningen til gjerningsmannen. Det forgylte halskjedet med tempelridderkorset. Norwegian Defence League. Han var en «soldat», i en krig som kun eksisterer i hodene til dem som aldri har hatt selvinnsikt nok til å skille enkeltindivid og religion. Som skjærer alle over én kam. Stakkars mennesker, som aldri har fått sjansen til å utvikle empati.

Å vise hva som skjedde er preventivt

22.juli-senteret er viet til hva som skjedde. Halskorset er det eneste som peker i retning hvorfor. Det er essensielt å vite. «… og egentlig ikke primært for å forstå mennesket Behring Breivik, men først og fremst for å gjenkjenne ham senere. Gjenkjenne ham når tankene hans dukker opp. I mediene, på nettet, på gata, i meg selv. Ene og alene fordi det som har skjedd, aldri må skje igjen». Utdraget til Kristopher Schau sier det meste.

Ved utgangen ligger nok et rom, som viser arkitekthusenes forslag til nytt regjeringsbygg. Det framstår som kaldt. En kan for så vidt forstå at noen mener dette er å løfte blikket framover, men det virker plutselig så utrolig uviktig. Det er kanskje også derfor det nesten ikke er noen her. «I senteret vil besøkende også finne informasjon om planleggingen og byggingen av nytt regjeringskvartal.» skriver de på hjemmesiden. Da slår man jo to fluer i en smekk, var det sikkert noen som tenkte. Eller er dette kanskje det femte stadiet «aksept»?

«En marerittaktig utstilling med gjenstander brukt i massedrapene som kan tiltrekke seg høyreekstreme» skrev Daily Mail etter åpningen. Advokat John Christian Elden, hvis advokatfirma representerte 115 pårørende og etterlatte under rettssaken, kaller senteret for et «Breivik-museum». Jeg vil tillate meg å si at begge tar grundig feil. Det er hendelsen som er marerittaktig. Å vise hva som skjedde er preventivt. Å glemme hva som skjedde er en hån mot ofrene.

Det strømmer fortsatt på med mennesker inn gjennom portene. Voksne og barn. Turister. Ungdommer. Hvem vet, kanskje det en dag kommer en person utelukkende for å beundre gjenstandene til gjerningsmannen? Da vil de se at Anders Behrings Breiviks ettermæle og tankegods er redusert til et lite frimerke av et bilde og et jålete halskjede, omringet av et overveldende budskap om nestekjærlighet.