Det er alle helgeners helg, og den sedvanlige debatten har løpt om hvorvidt halloween er millenniumsbarnas småfeite julebukk eller et djevelens, eventuelt handelsstandens, verk.
Noen er lettet over at det endelig er stuerent å ikke åpne døra når sukkerhøye nabounger du ikke engang kjenner att ringer på, mens andre har myknet opp av å se hvilken glede og forventning denne «nye» tradisjonen representerer for generasjonene som vokser opp nå.
Vi tilhører dem som har sluttet å romantisere over julebukkens moralske overlegenhet. Gi nå barn og tenåringer denne symboltunge høstkvelden å være kreative og fantasere rundt.
Den har overlevd Trump, og kommer seg nok garantert også gjennom en versjon med koronarestriksjoner.
Men i år har også det religiøse aspektet ved allehelgensdagen fått en dyster aktualisering. Det avskyelige terrorangrepet i en katolsk kirke i Nice torsdag morgen har naturlig nok mobilisert kristne i Frankrike og andre land til å ikke la seg skremme vekk fra sine åpne kirker.
President Emmanuel Macron har sørget for rekordstort vakthold og oppfordret til at flest mulig markerer allehelgen og minnes sine døde i kirka denne helga, slik den katolske tradisjonen er. Det er forståelig.
Likevel: Selv om årets amputerte Halloween-feiring er en velkommen utfordring for oss foreldre til å fylle mer mening inn i forbruksfest og overforing med godteri, bør ikke svaret bli med enda mer religion.
Verden av 2020 er fra før av polarisert til bristepunktet, og irrasjonalitet, myter og følelser har i for lang tid fått blomstre på bekostning av en faktisk og etterprøvbar felles virkelighet.
Kynisk terror utført med religiøs fanatisme som verktøy bør ikke møtes med bønner, men med den klare og tydelige motkraften som ligger i våre demokratiske samfunns lover og domstoler.
Fyll på med skumle historier og spøkelser i kveld, men la ungene for en gangs skyld fråtse i fri diktning, og slippe påvirkning av en virkelighet som er skrekkinngytende så det holder.
