Er førjula 2020 den verste på minst hundre år? Unge koronaflyktninger kan sjekke med Bolla og Alfhild.
Hva er egentlig verst: Skuffelse når forventninger ikke innfrir, eller å svelge at det slett ikke fins noe å telle ned til i spenning?
En arvet brevbunke jeg nettopp fikk tilgang på speiler følelser mange har kjent mye på i år.
«PS. Du maa ikke gaa saa meget på ski, danse osv., saa du tar af i stedet for at legge paa dig. Venter at se dig med like store bollekinn som mine», skriver Alfhild til sin storesøster i 1909.
Borghild skal tilbringe påsken på Tonsåsen sanatorium i Valdres, og den småfrekke yngstesøsteren holder sjargongen dem imellom varm, både i dette og senere brev.
I Valdres går Borghild i skidrakter hele dagen, og bytter vel kun til middag, antar Alfhild. Hun har på sin side fått den grå kjolen sin fra sydamen, frk. Olsen. Fornøyd beskriver hun den som svært pen.
Men: «Jeg tror ikke jeg faar bruk for den paa lenge. Johansen fortalte nemlig mamma i gaar at de var i slig tvil om hvad de skulde gjøre med ungdommen. Han var redd for at de skulle bli de dominerende (…) men «never mind», for mig gjør det det samme».
Når det nærmer seg jul er det igjen greit å vente med å glede seg for mye over en invitasjon: «Pappa siger han tror ikke det bliver nogen moro, saa han synes ikke om at (Alfhild) reiser, der er jo saa kaldt ogsaa.»
Brevene som min mor har brukt ledig koronatid til å transkribere fra gulnet brevpapir og inn på pc, gir unike og underholdende glimt av hvordan hennes bestefar og hans to søstre har det gjennom noen ungdomsår tidlig på 1900-tallet.
Hjembyen er Oslo, den gang Christiania, men familiemedlemmer og venner skriver til hverandre når noen tilbringer tid hjemmefra.
Og tiden går sakte.
Det er slående å lese de beskrivelsene av hverdag og fest som utveksles, akkurat nå i koronaåret 2020. For det føles både lenge siden og veldig nært, denne balansen mellom å aktivt leve seg inn i hvordan den andre har det, og lengselen etter at noe skal skje – som så av ulike grunner ikke blir noe av. Norsk ungdom født hundre år etter, har kanskje aldri før kjent på disse følelsene – for det vi planlegger, gjennomføres jo. Om det er fest eller filmkveld, fotballcup eller ferieturer – inntil nå. Kjole til skoleball? Ingen vits. Høyhælte sko til julebord, gløggfest eller vennelag? Unngår heller turen på senteret. Koronatiden har vært en serie avlyste og utsatte arrangementer, og nå rammer den også den mest sosiale tiden av dem alle: Førjula. Hva skjedde med at alle hjerter gleder seg? Jeg tror vi, både barn, unge og godt voksne, føler oss mange år eldre.
I et av ukas mest leste innlegg i HA beskriver Anna (23) det slik: «Før ord som korona, pandemi, smittevern og lockdown var å se og høre overalt så jeg for meg en studiehverdag fylt med mye moro. Jeg skulle få meg et nytt nettverk med venner og bekjente, og jeg skulle være aktiv på flere områder. Volda var jo tross alt kjent for et yrende studentmiljø. Det var plassen å være student, det skjedde alltid noe der!
Vel, sånn ble det ikke for min del.»
Sommeren 1910. Mens Borghild får reise til Normandie med båt, blir Alfhild med moren på ferie i «henrivende pene» Ringsaker. «Kjære Bolla», skriver hun. «Ja, fald nu ikke av pinden, da, men vi er altså her på Veldre. Først reiste vi til Eina, men du godeste min, hvor stygt jeg syntes at det var der. Husene lå klint oppå hverandre, akkurat som i byen, og så blåste der en vind fra Einavandet så ekkel at vi ikke kunde gå udenfor huset. Lengre fra huset burde vi ikke gå heller, for der var det så masse slusk, vi så ikke mindre enn 5 fulde mannfolk den eftermiddagen (…)»
Dagen etter går turen heldigvis videre med tog, «og derfra med baaden over Mjøsen (…) I Hamar gikk vi og drev, gikk på konditoriet og drakk sjokolade og spiste kager. Kr 0,55 til sammen, var ikke det billig?»
Så går toget til nordover. «Her på Veldre har vi altsaa nu været i 8 dager. Skulde tro det var 8 aar, saa lenge synes jeg vi har været her».
Bolla forlenger Frankrike-oppholdet til mars, selv om hun ikke trives overdrevent. Eller passer hun bare på å ikke forherlige det hun opplever? Små drypp om hyppige spaserturer med en svenske får ellers sindige far Severin til å advare mot hva slikt kan starte av snakk – og dårlig fransk.
Etter tre ensomme måneder høsten 2020 forlater Anna Volda, og flytter inn til mormor på Hamar. «Endelig hadde jeg også en nærkontakt. Her kunne vi sitte sammen på stua og diskutere alt mulig rart, mens vi strikket på hvert vårt prosjekt. Mormor har selv sagt at det var godt å få noen inn i leiligheta, da hun også har kjent på det at man er mye alene om dagen. For det er ikke bare studentene som er ensomme», skriver 23-åringen.
Søstrene broderer og strikker, de òg, mens venninnene rundt gifter seg. Broren, altså min oldefar, blir så lykkelig forlovet at det nesten ikke er til å holde ut. «Du ved, det skal meget til for at jeg synes saant er vemmelig». Borghild og Alfhild forblir hverandres nærmeste livet ut. Den ene er pianolærer og oversetter i fransk; den andre jobber på kontor. Og tiden fortsetter å gå sakte – som nå.
Uten korona-stillstanden ville jeg ikke ofret livet i leiligheten deres en tanke. Nå håper jeg for Bolla at hun hadde noen riktig flotte måneder med den svensken. Og jeg tror det ville moret Alfhild å høre at hennes grandgrandniese har holdt familiens bollekinn inntakt.
God advent!
