Klokka er relativt godt utpå dagen. Jeg bærer sild, julepostei, baconrester og det som er igjen av lefsa tilbake på kjøkkenet.
Frokostgjestene, som også var middagsgjestene, har reist. Brått ble huset så veldig stille, det er bare meg og pus og en haug med mat igjen.
Og den sier intet.
Jeg går i pysjamasbukse til langt på dag.
Det er det sjelden jeg gjør.
Men i dag føles det riktig.
Det er dagen for å puste ut ei stund. Krakken er for lengst trukket både bort til glaset og deretter rundt omkring, og høytid er det jo egentlig først 1. juledag.
På vegen kjører det ingen.
I alle fall ikke før han med gruskassa kommer og strør grus, væromslag igjen.
Frokosten varte nesten til lunch, og middagen står jeg over. Sulten er ikke påtrengende.
Pus sniker seg rundt pysjbeina, men når ribbebeinet endelig etter mye mas fra gulvplan ligger i skåla, så bare lukter han på det, snur seg og går. Omtrent som jeg mistenkte han ville gjøre.
Fortsatt kjører det ingen på vegen.
Alle biler skal åpenbart bare stå, det er jo mye velkjent romjulsdrøm i det. Og samme kan det være, for den eneste bilen som skal bevege seg i min nærhet 1. juledag, det er en bil med radar, rakettmotor og en skvett blått blod.
I fall den skrenser borti en baron.
For visst er det høytid når kirkeklokkene ringer jula inn julaftens ettermiddag.
Men når de håndvrengte rosinene står på bordet og vi drar sjuogtredve mil nordover, litt øst og oppover.
Da er det jul for meg.
Hjul.
Gud velsigne både Vår herre, stillheten og de håndvrengte rosinene.
Og de rutete pysjamasbuksene.
På årets stilleste dag.
LES OGSÅ: Her finner du flere God Dag-spalter fra HAs skribenter
