Endelig er det blitt skikkelig sommer. Men alt er ikke like enkelt …
Gresset er grønt, blomstene storkoser seg i sola, det lukter småsvidde nakkekoteletter fra grillen til naboen og båtene putrer rundt på Mjøsa. Alt ligger til rette for å slappe av, rusle rundt i slippers med lave skuldre og la humla surre.
Men det er alltid noe. Noe som man må gjøre. Hvis man dropper det, kan det få store konsekvenser.
Før i tida fantes det ikke solkrem. Stakkars dem som var født med lyst hår og fregner. Selv er jeg en bleiking. Blir nesten gjennomsiktig i løpet av vinteren og må virkelig passe meg når sole begynner å steke. Mange ganger har jeg lurt på hvorfor det ikke finnes et alternativ til solkrem. Noe som hadde gjort at vi kunne sluppet å laminere oss for å slippe å bli kokt, og i verste fall bli ordentlig sjuke.
Vi skal jo være sjeleglade for at vi kan beskytte oss, men jeg tror alle er enige i at det å smøre seg med solkrem er både kjedelig og ikke minst grisete. T-skjorta klistrer seg fast, telefonen blir glatt og får fingermerker – og det er en øvelse uten like å bli kvitt solkremen i dusjen. Den kanskje aller største utfordringen er nok likevel å få unger til å stå stille, slik at de kan få sin daglige dose med faktor 30.
Jeg har faktisk vurdert å stå opp grytidlig for å smøre barna mine mens de sover. For etter frokost, før vi skal ut av døra, er det vanskelig. Kjeks, frukt og lovnader om det ene og det andre er blitt brukt. Jeg trenger bare 15 sekunder med samarbeid, og ofte lover jeg meg bort. Det glemmes ikke med det første, har jeg erfart. Men det er verdt det, spesielt når man har to barn som har arvet min blendahvite hud og fregner. Klart det hadde vært enklere med en tablett eller en slurk med superdrikk, men det finnes ikke.
Så det er bare å smøre på, i stedet for å håpe på det beste.
