Vanligvis er det Herr Glom som er familiens store ulykkesfugl.
Først tok han akillesen i et ublidt møte med en fotball. Deretter røk ankelen på veg ut etter avisa i glatte tøfler. Sånn har det humpet og gått noen år, og Fru Glom har gjennom arm- og beinbrudd vartet ham opp etter alle kunstens regler.
Nå er rollene byttet om. Det gikk nemlig ikke helt etter planen da Fru Glom forleden skulle ta snarvegen gjennom hagen på veg mot butikken.
Et fint lag nysnø hadde dekket til issvullen like innenfor portåpningen, og plutselig lå hun der på ryggkulen og sprellet. 12 timer og en tur til Elverum senere var venstre underarm surret inn i et godt lag med gips.
Nyheten om Fru Gloms håndleddsbrudd ble formidlet gjennom en tekstmelding fra far. Klokka på nattbordet viste 07.30 da meldingen «Jeg har allerede vasket gulv og er innstilt på mer husarbeid framover …» tikket inn.
Fru Gloms gips hadde knapt rukket å tørke, men hennes mann syntes åpenbart allerede forferdelig synd på seg selv.
Skaden har han degradert til «en liten brist», noe som får fruens blodtrykk til å skyte i været. «Brist??!? Det er å nedsnakke et brudd!», tordner hun, der hun sitter med venstrearmen hvilende på en sofapute og grubler på hva som må skaffes til veie av utstyr for at hun skal få tatt gulvvasken med én arm.
Å sette bort oppgavene til husets herre har vist seg ikke å fungere spesielt godt. Det er mulig gjenglemte hybelkaniner skyldes at han rett og slett ikke ser dem, men i onde stunder er det nærliggende å tenke at slendrian med vaskefilla bunner i pur vrangvilje og et inderlig ønske om aldri, aldri mer å bli satt til å dra over gulvene igjen.
Han svinger seg på kjøkkenet, da. Men han savner noen flere Fjordland-varianter å velge mellom.
