Man lærer så lenge man lever, og de siste ukene har jeg virkelig lært.
For de ukene som har gått siden jeg overtok et nytt hus, har jeg gått fra å være en person med ti tommeltotter til å være en som kan ta en jovial prat med guttene på trelasten om alt fra utfôring av vinduer til å nedlekting av tak – og faktisk forstå hva det samtalen dreier seg om. I alle fall til en viss grad.
De siste ukene har jeg vært mest interessert i verktøy av ulike slag, som da jeg søndag kveld ringte til en i nabolaget for å høre om han hadde en bajonettsag jeg kunne bruke.
Nå skulle det vise seg at vi to gode naboer ikke klarte å utføre oppgaven med denne bajonettsagen, men det er en annen skål. Poenget mitt var at jeg faktisk gjorde det. At jeg helt på egen hånd fant ut at jeg skulle forsøke meg med en bajonettsag for å fjerne en dørkarm. En ganske utopisk tanke inntil nylig.
Både negler og hår er fylt med sparkel, men det føles egentlig ok. Håndverkere kommer og går inni huset, og alle er så joviale og ålreite å prate med. Og så flinke! De kan sitt fag så godt og er så behjelpelige med å svare på spørsmål og gi meg tips om det jeg forsøker meg på, på egen hånd.
Det å kunne skrive en god tekst gjør meg tilfreds, men det gjør sannelig det å kunne bygge en vegg også. Det er jo egentlig en større bragd.
I alle fall for meg!
