Jeg er i ferd med å finpusse kunsten å sitte stille i båten. Jeg sitter helt rolig, svarer ja og nei, puster ut og venter og venter …
I januar, da jeg hadde bestilt billetter til Gran Canaria, hadde jeg ingen idé om hva som lå foran oss. Derimot var jeg veldig fornøyd med at jeg hadde fått fatt i billetter akkurat da de var på det billigste. I november, når mørket har tatt skikkelig tak, de første rundene med snøslaps er unnagjort, da skulle vi sette oss på flyet. Ei uke i varmen, sitte på terrassen og nyte utsikten, spise ute etter bad og slaraffenliv på stranda … Det blir ikke sånn.
Den første påminningen fra Norwegian kom for noen uker siden. Jo, for jeg husket vel at jeg skulle til Gran Canaria? Nå hadde det seg slik at de ikke har tenkt å fly dit 5. november likevel. Synes jeg det var greit at jeg kunne dra den 7. i stedet?
Under normale omstendigheter ville jeg selvsagt ha gitt klar beskjed om at det ikke er greit at de kutter ferien min med to dager. Men man blåser seg ikke opp når man sitter stille i båten. Da nikker man og sier; «Nei, det gjør ingen ting …»
Jeg blåste meg heller ikke opp da jeg noen dager etterpå fikk en ny mail fra Norwegian. Hadde jeg noe imot at jeg ikke fikk dra klokka 10 om morgenen, men heller litt utpå dagen? Jeg kjente at det skvulpet litt under baugen, men tok meg i det. Nei da, helt greit det.
Nå skal det sies at jeg underveis klikket meg videre inn i Norwegians hjemmesider i håp om at det skulle stå noe om avbestilling under koronaen. Og der fant jeg det: «Du må gjerne avbestille turen, men Flexbilletter refunderes ikke». Derfor fortsetter jeg å sitte så stille jeg kan …
