«Har jeg vært for lenge, eller kanskje spist for mye?»
Det ligger så lagelig til, midt mellom kontorplassen i byen og mitt eget ringe bo, barndomshjemmet. Der, bak grå plisségardiner, serverer Fru Glom middag klokken kvart over fire. Fast tidspunkt, hver dag. Det passer godt med min egen dagstakt. Det er nemlig omtrent på dette tidspunktet jeg passerer det hvitmalte huset på veg hjem fra jobb.
Det hender jeg tar en pit-stop hos Herr og Fru Glom. Noen ganger fordi jeg er sulten, ofte fordi det er hyggelig. For å være ærlig hender det også jeg legger inn en liten pause her på dager jeg vet at kjøkkenbenken hjemme hos meg selv er så nedlesset av oppvask og gamle middagsrester at jeg nødig vil være den som kommer hjem først. Håpet er da at samboeren seg nødt til å ta tak i problemet før jeg «rekker» hjem.
I barndomshjemmet er det både hjerterom, husrom og varm mat, og jeg har følt meg relativt velkommen – helt til nå. Nå har nemlig kommunen satt opp parkeringsautomat utenfor døra. 28 kroner må man punge ut for en times rast.
Den får en til å tenke: Er det tilfeldig at parkeringssonen i Hamar sentrum strekker seg akkurat hit? Eller bør jeg ta det som et hint – snakker vi rett og slett om en sammensvergelse mellom barndomshjemmets besetning og Hamar kommune? Har jeg vært for lenge, eller kanskje spist for mye?
Timeprisen på 28 kroner føles i drøyeste laget. Det begrenser besøksfrekvensen. Til gjengjeld er dagsprisen på en femtilapp. Løsningen er vel å bli så lenge at jeg får med meg kveldsmaten også – da vil jeg ha spart inn igjen parkeringsutgiftene. Et slikt utfall så de neppe komme!
Antakelig er oppvasken tatt når jeg kommer hjem også.
