Kanskje var det presidentvalget som ble for mye for et gammelt hjerte. Først og fremst var det nok alder. 16 år er lang tid. Det er mange bokser med gourmetwhiskys.
Det er mange døde mus. Det er mange hårdotter på baderomsgulvet. Det er mange løft, klemmer og kos. For et par uker siden forlot katta mi – Gaupa – livet og ranchen. Hu gikk ut av livet som den dronninga hu var. De siste timene tilbrakte hu på sofaen på pleddet sitt.
Det blir tomt når liv på fire bein forsvinner. For tomt. Egentlig hadde jeg tenkt å vente litt, se an litt, kjenne på om det skulle bli en arvtaker.
Tenkeperioden ble kort. Bare få dager etter at huskatta hadde forlatt livet, startet jakten på en ny.
Nå står det nye matkopper, nytt klorestativ og nytt av alle slag i huset. Den nye Sjefen er på tur. Han er langhåret og spraglete, slik forgjengeren også var det. Med ører som ei gaupe og mye pels.
Alt er klart.
Og så starter det som forhåpentlig skal bli et nytt, langt vennskap.
Å introdusere et nytt familiemedlem er noe av en øvelse. Det er et nytt levende vesen som skal gli inn i huset og hverdagen og livet, og forhåpentlig bli et godt bekjentskap som skal vare mange år. Det tar tid å bli kjent. Men det er verdt innsatsen den dagen den firbeinte hopper opp i sofaen, legger seg på pleddet og tar en powernap med husbonden.
Når du leser dette er han på plass, ranchens nye musejeger og kjæledegge. Bilbåren fra hovedstaden til et nytt og fritt liv på hedmarksprærien.
Og vi er i gang igjen med fotspor over pianoet og hårdotter på badegolvet. Som sagt hadde jeg tenkt å vente litt til. Men det var skjebnebestemt.
Så sånn ble det.
LES OGSÅ: Her finner du flere God Dag-spalter fra HAs mer eller mindre pusete skribenter
