Etter et år med vennlig smiger og mild tvang gikk jeg omsider med på det:
Bandet fra 2380-land trengte gitarist, og med en viss grad av skepsis sa jeg ja. Dette er et slikt band som spiller BÅDE country og western – for deg som tar referansen til Blues Brothers.
Foreløpig har jeg holdt en lav profil utad, mest fordi jeg synes det er litt flaut å innrømme at jeg innerst inne er en liten cowboy. Men når jeg er alene hjemme og ingen kan se meg, da hører jeg gjerne musikk med både banjo og pedal-steel. Det er et slags indre ønske om å være Jerry Reed og kjøre rundt i en diiiger semitrailer på tvers over USA.
Spente sommerfugler flakset rundt i gitarkofferten da jeg møtte på første øving. Kultursjokket kom umiddelbart:
«Har’u itte Telecaster, gutt?!»
De røffe kara i det støvete lokalet kikket skeptisk bort på min skinnende rene Stratocaster. To relativt like gitarer, men samtidig akk så forskjellige.
Strat’en ble etter hvert akseptert under tvil, men det stoppet ikke der: «Vi spelle itte med treningsklær», fikk jeg høre – med en langfinger pekende mot Nike-buksa mi.
«Vi kjøre jeans å flannnell!»
På neste øving stilte jeg bedre forberedt, og etter hvert gikk det også ganske så bra – både sosialt og musikalsk.
«Håper du itte er allergisk», fikk jeg på SMS før ei øving. Jeg skjønte ikke så mye før jeg møtte opp og kjente det rive i nesa:
Siden sist hadde lokalet blitt fylt opp med høy langs veggene. Det skulle være litt atmosfære, fikk jeg høre.
100 prosent Bonanza.
Alle sjokkene til tross, jeg har gradvis latt min indre cowboy få spire og gro. Nå er det linedance og lisseslips døgnet rundt – med en gammal pickup foran campingvogna.
Det gjenstår å se om den første konserten vår blir i Nashville eller i Nydal, men nå er vi i gang. Howdy ma’am!
LES OGSÅ: Her finner du flere God Dag-spalter fra HAs fargerike bakside
