Noen er bare flinke til det de driver med. De mestrer ting, fullfører i tråd med skjemaet, leverer forutsigbart. Det må være fint, tenker jeg, der jeg sitter med et evighetsprosjekt i fanget.
Genseren kunne vært av pinnene i februar, hadde det ikke vært for at jeg hadde oversett én liten, men dog så viktig, detalj i oppskrifta. Dermed måtte nesten hele sulamitten rekkes opp igjen. Det finnes få ting som er så demotiverende som å måtte nulle ut timevis med knotete håndarbeid.
Jeg har lært at det er lurt å gå gjennom framgangsmåten før start, men like fullt har jeg tatt litt lett på det nå og da. Jeg har brukt timer på å montere et bord andre ville fullført på 20 minutter, og lærte på den mindre motiverende måten at en drill i revers gjør lite nytt for å skru noe inn.
Jeg har smelt opp et dørskilt med for lange skruer, slik at plata det skulle henge i løsna fra murveggen, har hengt opp hattehylle på cirka-mål (det ble skeivt, ja) og kjøpt sofa uten å ta ordentlige mål først.
Noen er etterrettelige i alt sitt virke, sjøl på det minste prosjekt. Jeg har ambisjoner om å bli ørlite granne kompetent denne vinteren, men innser allerede nå at det gjelder å senke forventningene. For ikke alle er født ”hendt”, eller med en unik evne til å organisere og resonere seg gjennom alt før start. Kombinasjonen inkompetanse og laber impulskontroll bidrar lite til forbedring.
Det gjelder å finne noe man mestrer sånn tålelig bra, og unngå det som kan føre til skade – eller tap av livslyst.
For vinteren er mørk nok på egenhånd.
LES OGSÅ: Her finner du flere God Dag-spalter og håndverkstips fra HAs mer eller mindre nevenyttige skribenter
