Livet som isolert begynte å føles ok. Men så gikk alarmen:
«Du vet den konserten for noen uker siden? Flere har blitt smitta og syke etterpå. Jeg skal ned og teste meg nå.»
Ei venninne var på tråden. Boblen min sprakk.
Det ellers så trygge huset mitt føltes plutselig ikke trygt i det hele tatt. Kunne jeg være smittet? Det verste ville vært å smitte andre. Ingen symptomer, men damen hos kommunen mente likevel at det kunne være greit å ta en test. «Kan du være her om en halvtime?»
En halvtime?! Knapt tid til å grue seg. Jeg hadde allerede hørt skrekkhistoriene. Trump beskrev det jo nærmest som verre enn å føde. Noen hadde også hørt at man fikk en ståltråd ned i lungene, og at man fikk en pinne så langt opp i nesa at den stakk deg i øyet.
Teststasjonen ble omtalt som en apokalyptisk Tsjernobyl-variant av en sci-fi-skrekkfilm med gulkledde vesener klare til å avlive deg med en diger sprøyte dersom du skulle være så uheldig å hoste. Jeg kjørte forbi tre ganger før jeg omsider turte å svinge inn.
Leg vises gjennom ruta. To biler foran meg i køen. Altfor raskt er det min tur. Høy puls idet jeg kjører fram mot teltet med det hvitkledde vesenet. «Jeg gruer meg!», hyler jeg. Vesenet begynner å snakke med den mildeste stemme: «Dette går bra!»
Hun høres pen ut, selv om det er umulig å bedømme bak heldekkende plast.
Så begynner testen: Du blir sittende i bilen. Først får du en litt lang q-tip inn i munnen. Knapt merkbart. Deretter skal den samme q-tip’en opp i nesa; akkurat så langt at det gir en litt stikkende og kløende følelse av å ville nyse. Men det er lynraskt over, og hele testen tar 30 sekunder.
«Var det alt?» utbrøt jeg lettet. To dager senere kom svaret: Negativt. Og det er jo positivt.
Moral: Ikke tro på folk som vil skremme deg. Ta testen hvis du kan. Det går bra.
LES OGSÅ: Her finner du flere oppmuntrende God Dag-spalter fra HAs bakside
