Det var definitivt noe som manglet i garasjen min, men jeg klarte ikke helt å sette fingeren på hva.
Elimineringsmetoden ga liksom ingen svar; både bilsvamp, vanngevær og hagehansker lå fortsatt foran meg i hylla.
Men så slo sjokket ned som en hammer rett i hjernen. Hjertet hoppet over tre slag:
Min elskede landeveissykkel var plutselig erstattet av støvete tomrom. Der det inntil nylig hadde stått et strøkent fartsvidunder, var det nå bare luft.
Intens banning på nordnorsk.
Den var den eneste gjenstanden av verdi i garasjen, og selvsagt var den også den eneste som manglet. Noe så forbanna teit! Kunne de ikke ha rappa trillebåra i stedet?
Nå har jeg aldri vært noen utpreget voldelig person, men akkurat når det kommer til sykkeltjuver, så må jeg vedgå at tankene og fantasiene får min fulle og hele tillatelse til å boltre seg i fritt spillerom.
Jeg ønsker selvsagt ikke at sykkeltyven skal rammes av buksevann, kvisete hud og abnorme mengder hår på ryggen, men når bildene i hodet først har dukket opp, da er det jo for sent.
Det hadde også vært veldig synd om sykkelshortsen skulle revne midt på en offentlig veg – kanskje nedi Polen eller Latvia et sted. Det er grunn til å tro at sykkelen for lengst er ute av distriktet.
Åååh, hvor mye hadde jeg vel ikke gitt for å ta den fordømte skurken på fersken …
Ja, forresten: Du tyven, hvis du leser dette, så vil jeg minne om at jeg – på min aller siste tur for noen uker siden – oppdaget en begynnende teknisk svikt som ganske snart kommer til å utvikle seg til en potensielt katastrofal kollaps.
Jeg kommer ikke til å fortelle deg hvor feilen befinner seg, men håper virkelig at du slipper å finne det ut på den harde måten – for eksempel i en nedoverbakke i 70 km/t …
God tur på den nye sykkelen din!
