Jeg har vokst opp i Brumunddal, og fått min dose råning opp gjennom årene.
Jeg var ikke en råner selv. Det nærmeste jeg kom var en moped som jeg fikk hjelp til å trimme litt.
Men bygda var full av alskens biler med stereoanlegg som kostet dobbelt så mye som selve kjerra. Disse gikk rundt og rundt i dalen til alle døgnets tider mens musikken dundret ut gjennom vinduene. De aller fleste av dem som ragget rundt var harmløse, de kjedet seg bare litt, sikkert. Og de bråkte noe voldsomt, husker jeg.
Det er blitt færre av dem, rånerne, det er jeg ganske sikker på. Eller kanskje er de andre steder. Eventuelt er det jeg som ikke akkurat reker gatelangs til alle døgnets tider lenger, og derfor ikke får med meg hva som skjer downtown. Uansett var forbauselsen stor da jeg i ro og mak var i ferd med å skru på plass de siste plankene på min midlertidige veranda mandag ettermiddag.
For plutselig hørte jeg musikk. Og det var ikke akkurat småtteri. Det gjallet i nabolaget. At det går an! På selveste 2. påskedag! Hva skjer med helligdagsfreden? tenkte jeg der jeg sto med min nyinnkjøpte drill i hånden. Det måtte være en råner som hadde glemt å se på kalenderen. Og på klokka. Musikken ble svakere, før den kom tilbake med brask og bram.
Jahn Teigen? Optimist?
Timingen var i hvert fall god. Så hørte jeg tuting, og før jeg visste ord av det rullet det en brannbil forbi huset. Så en lastebil, enda en lastebil, ambulanse, en ATV, sjuketransport og traktor. Det var litt av et tog. Folk sto langs vegen med norske flagg og vinket, mens det blåste hatter og høy. Det var hverdagsheltene. Dem som man tar for gitt, og som ikke kan ha hjemmekontor. Da tåler jeg litt råning.
Alt blir bra.
LES OGSÅ: Her finner du flere lune skråblikk fra hverdagens God Dag-skribenter
