Høstsola. Inderlig vakker, der den minner om lysere og varmere dager, men like fullt er den nådeløs.
Som et pubertalt småsøsken med hevngjerrighet i blikket, påpeker den alt det som ikke er helt perfekt.
De små rynkene, som tidligere virka overfladiske, graver seg nå gjennom ansiktet som en elv gjennom en dalbunn. Sommerens fregner ser plutselig blasse ut, som om du har mista kontrollen over en malerpensel med utvanna, brun maling.
Og jammen begynner blodårene å synes gjennom huden igjen. Det er vel strengt tatt litt trendy å se anemisk ut, i alle fall hvis catwalken er livets rettesnor?
Det er sunt med litt støv, har jeg hørt flere ganger. Vel, kanskje bortsett fra om du har støvallergi. Sterile hjem er en utopi i min verden, men det trenger jo ikke bety at man må åpne kaninavl, type hybel.
Det er fader meg klin umulig å få has på det, det er nesten som om støvet har en slags iboende evne til å skjule seg når fille og støvsuger er i sving, for så å komme fram igjen så fort solstrålene treffer golv, lister, benker, bord, vinduer … ja, det meste.
En gang holdt jeg på å kjøre på en elg, takket være høstsola. Sjøl med solbriller, solskjerm, redusert fart og kronisk mysing, var det tilnærma umulig å få øye på den før beina plutselig åpenbarte seg foran bilen.
Heldigvis rakk jeg å bremse ned, samt svinge over på en beleilig plassert avkjøringslomme. Mens harehjertet nesten slo seg ut av brystet, snudde elgen seg mot meg, det var nesten som om den himla med øynene, før den spaserte videre over vegen.
Jeg misliker å fryse. Og jeg liker dagslys av den varme typen. Men nå ønsker jeg meg mørketid, sånn at kaninene igjen forsvinner ut av syne.
