Det er lett å gå i fella og tro at det er en helt vanlig vår. Det er lett å tenke at alt er som det skal.
På jordene rundt meg sår nabobøndene det som skal bli til øl og korn og kaker jeg ikke burde spise fordi olabuksa blir så forbasket trang.
Jeg blir glad av traktorer med såmaskiner bak. Det er vårtegn. Det vi skal spise og drikke går i bakken nå. Det knaker i skogbunnen når jeg tråkker motorsagstøvla mine ned på knusktørr bakke som er brun og vissen, og dekorert med hvitveis som gir farge og liv til en skogbunn som er i ferd med å våkne. Jeg bruker noen timer i skogen om våren, det er sånn jeg holder varmen gjennom vinteren. Det er et ritual, en årlig, vårlig renselse som sender luft helt ned i bunnen av lungene og som får meg til å komme ut av hiet for alvor.
Fordi det er vår. Det er lett å tro det, når man går slik rundt og ser på at livet gjenoppstår fra den kalde bakken, at det er en vår akkurat som andre vårer. Jeg pratet med en jeg kjenner i dag. Han greide ikke glede seg over våren. For han hadde hvitveis og grønne små blar på bjørka liten verdi i dag, han kjemper for å berge livsverket sitt fra det som gjør at denne våren slettes ikke er det den ser ut som.
På en kveld i april, den første med korte beinklær i 2020, sitter jeg på terrassen på framsida og ser ut over Hedmarken. Det lukter nymalt, det er de hvite, gamle utemøblene i treverk som far min har restaurert. Plukket i småbiter, pusset og malt og montert igjen fordi de var slitne etter 20 år. Nå er de som nye og det gleder husbonden, som er blitt stadig mindre glad i å kaste ting som kan berges og brukes. Kloden forsøker å fortelle oss at vi har gjort nok av det.
Når en sitter sånn på en av vår herres aller fineste kvelder så er det lett å tro at det er en vår helt på det jevne. Og ikke starten på året som aldri helt ble.
