Pus står ikke bak like mange drap som hu pleide.
Etter 15 år som gårdskatt er det innført en bedagelig pensjonisttilværelse som brått har økt antallet småfugler på tunet betraktelig. Mus rundt veggene også, frykter husbonden.
Katta unner seg nå rolige dager, enten i godstolen på terrassen som er dekket med pledd, eller inne i lun stue. Det skjer ikke mye. Veteranen har ikke greid å legge skjul på at hu har stor sans for at husbonden har hatt en del hjemmekontor og dermed har vært tilgjengelig for kos og mat.
Under virusoppblomstringen i Hamar igjen den siste uka har jeg midlertidig flyttet tilbake på hjemmekontoret ved kjøkkenøya. Det er fint der. Det synes katta og, så hu har inntatt den ledige stolen ved siden av husbonden, og sitter der og durer som en gammel Saab.
Mandag hadde pus og husbonden en snodig opplevelse, rett og slett et glimt av storhet og rovvilt i den ellers nokså aldrende kroppen. Katta satt på stolen sin, jeg satt og stablet bokstaver til ord slik jeg bruker. Foran oss lå en svart tusj ensom på bordet. Katta stirret olmt på den runde, avlange. Og brått smalt det. Med høyre frampot lafset dyret til tusjen så den føk over kjøkkengolvet og gikk i veggen med et smell. Etterpå ble hu bare sittende helt stille og rolig. Løp ikke etter. Men jeg kunne se at hu retta ryggen og at det kom et skinn av stolthet i de gamle katteaua. Som mest for å si: «Se på meg. Se hva jeg fortsatt kan få til. Jeg har det fortsatt».
Pus fikk mat, og la seg deretter til å sove på hjørnesofaen på terrassen. Der sov hu i flere timer, men jeg er nesten helt sikker på at jeg så et fornøyd smil i katteansiktet. Og dårlig skjult stolthet over å fortsatt være bare litt vill.
