Man er jo uhyre glad for at man vokste opp på 80-tallet. På en tid hvor ikke alt man sa og gjorde havnet på en instagram-konto eller på et mobilkamera.
Vi har vel alle våre situasjoner i livet som man tenker at er like greit ikke ble foreviggjort. Det holder med historiene. Gjør man noe dumt som barn eller ungdom, forfølger det deg hele livet.
Når den gamle barndomsgjengen treffes, er det de historiene som kommer. Om igjen og om igjen. Men vi har ikke bevis for at det har skjedd.
Jeg var rundt 17 år da det skjedde. Vi hadde dratt ut med båt for å drive med klippehopping der ute i havgapet. Klippen var høy og gikk såpass langt ut at man måtte ta løpefart og hoppe for å ikke skrense borti fjellet. Man så ikke punktet man skulle lande på langt der nede idet man hoppet.
Når man gjør et slikt hopp overtar fysikken. Hvor man lander er forutbestemt av vinkel, fart og vekt fra man satser.
Jeg husker ennå den store brennmaneten som lå glefsende og ventet på meg. Å løpe i lufta hjalp ikke. Jeg traff midt på.
Hele meg, og da mener jeg hele meg, ble full av giftige tråder. De andre rasket meg inn til et hytteområde like ved, hvor en dame med kjerringråd pent ba meg ta av meg alle klærne og smøre meg inn med yoghurt.
Slik sto jeg med naturell yoghurt fra topp til tå.
Med flirende kamerater ved siden av – uten kamera!
Kanskje det var derfor jeg endte opp ved Mjøsa?
