GOD DAG: Ulf Lundell sang aldri «Jag trivs bäst i öppna kontorlandskap».
Mennesker er tilpasningsdyktige. Meget tilpasningsdyktige. Så lenge primærbehovene er oppfylt (mat, vann og Netflix) kan vi overleve i årevis, selv under de mest krevende forhold.
De første ukene med hjemmekontor var slitsomme. Det er ikke lett å konsentrere seg når noen hyler, synger, roper og lager kaos til alle døgnets tider. Ungene har også vært krevende. Men ting ble fort bedre, når rutinene falt på plass. Jo da, videomøter er tungt, men er det egentlig mer slitsomt enn å kle på seg, sette seg i bilen og kjøre hele veien til kontoret?
Men hverdagen vil vende tilbake. Fuglene vil atter synge. Blomstene vil atter bløme. Det vil komme en dag da politiet slutter å kjeppjage ungdom som oppholder seg på Koigen på grunn av smittefare, og heller kjeppjage dem for å ha forstyrret den offentlige fred og orden.
For mange kom hverdagen litt for brått. Jeg spurte min søster om hun gledet seg til å kunne dra på jobb igjen. «Jo da», sa hun med et sukk. Det var et tungt sukk. Hun er ikke den eneste som har vendt seg til å ha hjemmekontor. Jeg tror aldri nordmenn har hatt like rene hjem, spist så god mat og vært så mye ute i finværet som nå. Norske hunder melder også om glade dager.
I går kom det en pressemelding med tittelen «Fire av ti nordmenn med hjemmekontor savner kollegene». Flere av mine kolleger stusset over vinklingen, og påpekte at man bør være bekymret over arbeidsmiljøet til 60 prosent av arbeidsstyrken i landet.
Jeg mener vi heller bør ta en prat med de 40 prosentene som ikke trives i egne hjem.
Ha en kollegial dag!
