GOD DAG: Det er ikke alle forunt å være Unbrakonøkkelens herre.
Selvgjort er velgjort, hevder folk som er praktisk anlagt. Jeg tilhører ikke nevnte segment, og mener at selvgjort er ekstraarbeid. Det sies at det er positiv å kjenne sine egne begrensninger. Det er mye jeg ikke kan, og enda mer jeg synes er utrolig kjedelig. Å skru møbler er både og.
Lavmålet i min monteringskarriere var en krakk. I skrivende stund er jeg usikker på modellen, men for historiens skyld kaller vi den Rölf. Da siste skrue omsider var på plass lignet Rölf et optisk paradoks verdig M.C. Escher. Det var en krakk man ikke kunne stole på. Rölf endte i peisen.
Siden den gang har jeg kun skrudd møbler når det har vært høyst nødvendig, sånn som i forrige uke. Vi måtte ha en kommode. Grundig lei av å bære tunge ting opp trange trapper gikk jeg for en flatpakket variant, denne gangen fra Jysk. For historiens skyld kaller vi den Kåre. Kommoden Kåre.
To timer og en halv liter svette senere var Kåre skrudd sammen. Stolt og støl reiste jeg meg opp for å beundre reisverket. Det var da jeg så en liten bortgjemt pose med skruer. Følelsen var den samme som om man setter seg i en berg-og-dalbane og ser løse muttere ligge på bakken.
Jeg lot dog tvilen komme Kåre til gode. Det er mulig Jysk sender med ekstra skruer. Det er faktisk meget trolig. Høyst sannsynlig, vil enkelte si.
Om Kåre ender opp som Rölf gjenstår å se. Å brenne opp IKEA-møbler er ikke veldig økonomisk, men man blir i hvert fall kvitt bevisene.
Ha en praktisk anlagt dag!
