Akkurat da jeg trodde jeg ikke kunne bli mer anonym og grå, så har jeg tatt det hele til nye høyder.
Eller dybder, rettere sagt: Jeg har nemlig begynt å spille bass. Du vet, en sånn større gitar med strenger like tjukke som den vaieren man bruker til å bygge taubaner.
Det rumler og dunker mer eller mindre ujevnt i stua, der jeg kjemper innbitt mot de stive og uvante strengene.
I år er det 20 år siden jeg begynte å spille gitar. Gitar er egentlig ganske lett: I et band er det nemlig mulig å slippe nokså billig unna selv om man ikke har øvd. Man kan stå og vrikke og se tøff ut, også skyter man inn en liten solo – akkurat flashy nok til at folk tror du vet hva du driver med.
Bass er noe helt annet: Man må være stødig. Jevn. Trygg. Ord som aldri har blitt brukt til å beskrive meg.
Man må kunne låtene fra start til slutt – uten å bomme på en eneste takt. Gitar drar damer, sies det. Bass har rykte på seg for å være det motsatte. Ingen vil vel ha han trøttingen som står bakerst og brummer. Eller?
Nja. Bassister er en undervurdert rase. Ja, det finnes mange kjedelige typer, men mine forbilder heter Geddy Lee og Lemmy. Der har vi to av rockens mest hardbarka karer – begge med fire strenger og attitude i bøtter og spann. En SÅNN bassist vil jeg bli. Vekk med de dumme fordommene!
Jeg smiler for meg selv, lukker øynene og drømmer meg bort til en arena med 100.000 ville fans.
The King of Bass knytter neven og strekker armen i været. Akkurat da høres et høyt smell:
Øynene åpnes og drømmeland pulveriseres: Jeg oppdager til min forskrekkelse at jeg har knust enda en tekopp i kjøkkenhylla.
Det er biter av krus oppi de røde tøflene. Forsterkeren har kortsluttet på grunn av kokende te med honning. Det er en time til bandøving, fingrene er fulle av blemmer, og jeg har fortsatt ikke lært meg Thorbjørn Egners «Torskevise».
Neste gang du ser en deppa bassist: Gi stakkaren litt cred! Å bygge en bånnsolid musikalsk grunnmur er mer vrient enn du tror.
LES OGSÅ: Flere muntre og melankolske God Dag-spalter finner du her
