• Rune Steen Hansen er sportsredaktør i HA.
    FOTO: Trond Lillebo

Det ble en verdig avskjed med den legendariske hockeyarenaen da de to erkerivalene gjorde opp seg imellom enda en gang.

Og deilig nok for alle fra Hamar, ble det 4–2 til Storhamar i det siste oppgjøret lagene imellom på Jordal.

Sloss for byen og laget

Rivaliseringen mellom Vålerenga og Storhamar kom for alvor i gang på 80-tallet. Og det startet nok slik at Apeberget, som Klanen het den gangen, gjorde i overkant mye ut av seg da de kom til Hamar.

Det var en tribunekultur som var drøyere enn hva vi var vant med i Hamar. Fyll, bråk og spetakkel. Og en del oppfinnsomme sanger, gjorde at bønda samlet seg.

Og de slo tilbake.

Jeg husker spesielt en episode i den gamle ishallen midt på 80-tallet da voksne mannfolk i 50- og 60-åra fra Hamar brettet opp skjorteermene for å slåss mot pøblene Oslo. Det fikk være grenser til oppførsel når de kom som gjester.

Det hele roet seg, men fra da forsto jeg at når Storhamar og Vålerenga møttes kunne det smelle både på og utenfor isen.

Og det har det gjort mange ganger.

Og selvsagt på Jordal Amfi også.

Norges hockeymekka

Isanlegget som ble bygd til OL i 1952 var lenge hockeyens mekka i Norge, og en stund føltes det som Vålerenga hadde et fortrinn med sin historiske ishall. Det var jo der de fleste stjernene i norsk målestokk vokste opp.

Men etter hvert yppet Storhamar seg mer og mer, og Storhamar-supporterne etablerte Hamar-svingen.

Å dra til Jordal ble et høydepunkt både for spillere, supportere og presse.

Det skjedde jo alltid noe der.

Min påstand er at Storhamar-supporterne tok hockeyengasjementet i Norge til nye høyder da de utfordret Vålerenga på tribunen.

Det var det ingen som hadde vært i nærheten av å gjøre før dem.

Og de gjorde det bra.

Man kan jo mene og si hva man vil om det, men da en kjent Storhamar-supporter dro ned buksa og viste bakenden til hele Jordal, var det et signal om at selvtilliten til Storhamar-fansen hadde vokst i takt med suksessen til laget og vel så det.

Samtidig visste Klanen at de fikk motstand når Storhamar kom på besøk.

Og det likte de.

Slaget på Jordal

Etter å ha jobbet med hockey på Jordal Amfi i over 25 år, er det mange høydepunkter som har risset seg inn i minnet, men hvis jeg likevel skal trekke fram to episoder, må det bli 8. oktober 1995 og 25. mars 2004.

Den første var kanskje den sesongens beste hockeykamp, men det er nesten ingen som husker at Vålerenga vant 6–4 i den vanvittig actionfylte kampen.

Det kampen huskes best for, var da Storhamar-trener Göran «Flygis» Sjöberg mistet hodet og først kastet notattavlen sin ut mot dommerne på isen i frustrasjon over dømmingen. Da ble han selvsagt vist ut, og på vei ut mot garderoben smalt det da han passerte Øystein Olsen i Vålerengas boks.

Ei melding fra Olsen og et slag på haka til Olsen fra Flygis fikk det til å koke helt over. Det ble et vanvittig basketak, og som den eneste fotografen fikk jeg et bilde av det hele som ble brettet ut over to sider både i Østlendingen (hvor jeg jobbet da) og VG. En VIF-supporter blandet seg også inn i krangelen, ja det var et sirkus du nesten bare kan oppleve på Jordal.

Tommy tok en BLUND

Den andre episoden endte bedre sett med Storhamar-øyne.

Vålerenga var i ferd med å sikre bøtta i 2004 da Tommy Lund feilet totalt i rundvantet med spaken og ga Chris Marinucci pucken og et tomt mål.

Som journalist fra Hamar blir du poetisk av mindre, og jeg klinte til med tittelen «Tommy tok en BLUND» i avisa dagen etter.

I den sjuende finalen i Hamar sikret Storhamar bøtta i sudden death.

Siden da har Storhamar-fansen sunget: For vi har Tommy Lund. Vi har Tommy Lund!»

Måtte ha ny hall

Det var det bare å synge etter denne kampen også.

Storhamar tok det siste stikket på Jordal.

Nå blir det reservearena for Vålerenga til den nye hallen er klar. Det måtte skje noe nå. Hvis ikke ville det blitt tungt for Oslo-klubben å henge med i toppen.

Forholdene på Jordal var uholdbare.

Men du verden så mye moro vi har hatt det der.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00