Steinringen på Smedstadsletta er ikke akkurat prangende som britenes Stonehenge, og slett ikke monumental som bretonernes Carnac. For det er mange om beinet mår det gjelder å hevde seg i bautasteinbransjen.
I Carnac i Sør-Bretagne er det 1009 steiner i det som regnes som det eldste byggverket i Europa, datert til 4.700 før Kristus.
Mindre omfattende, men enda mer berømt og gåtefull, er Stonehenge like nord for Salisbury i England, der steinsettingen ble reist mellom 2500 og 2000 f. Kr, og regnes som et av verdens mest kjente byggverk.
Tolvsteinringen på Smedstadsletta like nord for Moelv er verken like kjent, like gammel eller like stor. Kort sagt kommer vi ikke helt heldig ut av sammenligningen. Til gjengjeld er den vår, og vi liker'n.
Men det er ikke småtteri likevel. «Et av de mest særmerkte og monumentale fornminner ved Mjøsa», skriver professor Anders Hagen i 1. bind av «Ringsakboka» (1991). Han bemerket at slike ringer med reiste steiner er kjent fra flere steder i Norge, især ved Oslofjorden, men «det er få som er like ruvende som Tolvsteinene», konstaterer han. Det liker vi også.
Det er like nord for Moelv, på riksvegen mot Lillehammer, at Tolvsteina er merket av til venstre. De ligger ikke akkurat dominerende i landskapet, og bevarer godt sin gåtefulle historie, og kanskje derfor kjører vi altfor ofte forbi.
Det som er klart, er at de er svært nøyaktig bygget opp. De tolv steinene, med omtrent samme form og størrelse, står i en sirkel med diameter på 25 meter. Steinene er på mellom 1,20 og 1,50 meter høye, og skal veie omtrent sju tonn hver. Så det har vært en jobb å få dem på plass.
En jobb var det også å restaurere anlegget i 1895. Da lå nesten alle steinene veltet.
Men hvorfor ble de reist her, egentlig? I likhet med andre steinformasjoner, har det vært mange teorier om bruken. Men ifølge Andreas Hagen i «Ringsakboka» er det «gode arkeologiske beviser» for at det dreier seg om en gravplass, der steinene er blitt reist som hegn rundt kremasjonsgrava i midten av ringen, der det er blitt funnet brente beinrester. Det er ikke nødvendigvis den mest romantiske forklaringen som gjennom årene er blitt lansert, men den er behagelig nedpå.
500 f. Kr er anslått som rimelig tidsangivelse for når steinringen ble oppført. Og det sier ikke minst noe om samfunnet i Ringsaker på denne tida. For her var det tydelig et stolt folk som la stor prestisje og store krefter i å ære en av sine høvdinger.
Det vitner «kort sagt om et livkraftig lokalsamfunn med behov for å markere seg», sier Hagen. Og for ringsaksokningene er jo ikke det den dårligste historien å kunne skue tilbake på.
Men Andreas Hagen er også klar på at høvdingens stort anlagte gravsted kan ha hatt flere funksjoner. Kanskje var det også et tingsted, det vil si at det både var et religiøst og et juridisk senter. Og som nesten nærmeste nabo på vegen nordover ligger Vea - et navn som gjerne er oversatt som «helligstedet». Og dermed blir det enda tydeligere at dette var et maktsentrum i bygda.

 

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00