Et hovedtrekk ved «Copenhagen diaries» er kombinasjonen mellom de lange fine melodiske linjene og de mange særs spenstige små detalj-elementene. Det melodiske gir rom for det rolig reflekterende og stemningsfylte, samtidig som det på detaljplanet tetner det seg til med en tett bevegelighet der uttrykket stadig utfordrer og utdyper det som skjer i de lange linjene. Og denne dobbeltheten er utrolig lekkert gjennomført. For ikke før er en tatt med inn i åpne luftige tankebaner, før det tetner seg til med helt andre typer bevegelser. Det synes også å være rom for det improvisatoriske i denne helheten, samtidig som alt på utgivelsen trekker i samme retning.

godt team

Opplevelsen av noe gjennomarbeidet og helhetlig skapes også ved at Svein Rikard Mathisen har fått med seg et flott lag av nordiske musikere. Med William Larsson på piano, Paul Hinz på bass og Andreas Fryland på trommer utvikler låtene seg i et samspill der musikerne synes å inspirere hverandre til å skape en nerve som stadig skifter fokus, men ikke intensitet. Ikke minst står samspillet mellom Svein Rikard Mathisen og pianisten William Larsson sentralt i flere av låtene, og det er kanskje også i disse sekvensene at nerven og spenningen i stoffet er tydeligst til stede. Men framfor alt er det helheten som imponerer; dette er sobert og spenstig gjennomført fra først til sist.