Sorgen er så tung for onkel Lee og verre blir det. Og nevøen Patrick er bare seksten og helt ute av stand til å ta innover seg den sorgen han burde kjenne på - og det er så vondt å sitte der og se på og vite at sorgen vil gnage og gnage og ødelegge, om ikke den unge mannen på et eller annet tidspunkt, vil åpne døra.

Fortjent

«Manchester by the sea» er allerede skrytt opp, applaudert og saluttert.

Alt er fortjent. Sjelden blir vi guidet så mesterlig inn i vonde korridorer.

Casey Affleck gjør en mesterlig jobb ssom Lee Chandler som må reise fra jobben sin i Boston og tilbake til Manchester når broren hans dør og hans tenåringsnevø Patrick (Lucas Hedges) blir igjen alene. Med seg på lasset har onkel Lee allerede en ekstremt tung bør: sin egen fortid.

Akkurat slik skal det spilles. Ikke noe fiksfakseri, ikke noe surr, direkte, rett på - og skåret helt inn til beinet. Hver eneste nål plassert presist, så vi selv kjenner smerten, langt inn i ryggraden - og opp i nakken.

Perfekt

Omgivelsene er perfekte, farten, rytmen, tilnærmingen - og musikken er korrekt valgt og satt. Det kunne vært hvor som helst, når som helst, vi kunne ha vært der alle sammen - i en grenseløs smerte.

Her kan vi kjøpe en kinobillett, sette av drøyt to timer - og selv kjenne på vekta.

terningkast: 6

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00