Publikum satt som betatt på stolene sine, og i løpet av den timen som operaen varte var det nok ingen som tenkte på en vond stol. For alle som en ble slukt inn i fortellingen, den tragiske historien om Dido som tar livet sitt når kjærligheten svikter.

Det var nok ikke fortellingen i seg selv som tok oppmerksomheten, men selve framføringen i nettopp Hamardomen.

Alt stemte. Valg av solister, valgt av orkester, valg av kor. Og når alt i fortellingen blir lagt i ruin, så er Hamardomen den perfekte scenen å framføre denne barokkoperaen på.

Unik tolking

Stemningen var satt fra første tone. Dirigent Marit Tøndel Bodsberg er et unikum. En enormt moden dirigent, tross sin unge alder. I første akt henter hun fram forventing og glede, og får orkesteret til å spille barokkens lette swung. Koret er meget presist, og alt ser ut til å være i orden. Dido, tolket av Anna Sundström Otervik, tør å vise sin kjærlighet for Aeneas, godt støttet av hoffdame Belinda, fortreffelig sunget av en oppmuntrende Tone Østli.

I andre akt skifter det brått. Rytmene blir seige og tunge. Orkesteret og dirigenten snakker samme språk. De er helt enige, og særlig cellisten Sigrun Eng har tett kontakt, og lar seg medføre av øyeblikkets musisering, som tar en ukjent retning. For Bodsberg dirigerer i nuet, kjenner på stemningen og henter ut uventete nyanser. Det gjør opplevelsen til noe helt unikt for musikerne.

Hjerteskjærende

Det er nettopp dette som smitter over på publikum, stemningen blir magisk. Alle glemmer tid og sted, og kan leve seg inn i det kommende dramaet.

Heksene, tolket av tre unge korsolister, gir en forsmak av det som kommer. Med en fantastisk sangteknikk, hvor de blander klassisk sang med en knekk i stemmen, får de fram ondskapen. Koret ler like ondt. Bernt Ola Volungholen, i rollen som Aeneas, henger med hodet. Aeneas velger å reise bort, velger bort kjærligheten. Intet lett valg, det er helt tydelig. Den siste konfrontasjon med Dido er hard, før klagesangen setter inn. Orkesteret sukker like hjerteskjærende. En tåre blir felt her og der i publikum.

Smerten er til å ta på. Når koret avslutter med sine sarte toner er magien komplett. For en vidunderlig avslutning.