Jeg blir litt misunnelig, tenk å være den som har skrevet verdens vakreste bok om å være sauebonde, skrevet med stor innsikt og mye sjel. For å skrive slik må du rett og slett være en drivende god sauebonde og en god forfatter. Det er en unik kombinasjon. For ei som har vokst opp med sau blir jeg kanskje mer grepet av fortellingen enn godt er. Men boka har ikke blitt et internasjonalt fenomen fordi den appellerer bare til de med en soft-spot for næringa. Boka er en unik fortelling om arbeidsliv, tilhørighet, naturen – alt det som er større enn oss. Fødsel, død og alt i mellom der. Tiden vi lever i og generasjoners rullering.

Lidenskap

Forfatteren, James Rebanks, som i sitt daglige virke jobber som konsulent for Unesco samtidig som han er sauebonde i Lake District i England, vet noe om de lange tidslinjene og bruken av utmark og fjellbeite. Han vet noe om kreftene i naturen, og sårbarheten. Noe han beskriver med en oppriktighet og innsikt som gjør det inspirerende å lese. Det er detaljert, men skrevet med overbevisning og lidenskap som gjør det langt fra kjedelig.

I 600 år har det vært drevet med sau i området, et kontinuerlig samspill mellom natur, dyr og mennesker. Det er ikke bare landbruk, men også et kulturarbeid. Noe som er mye større enn én mann, eller én generasjon. Vi følger årstidene, oppgavene som hører de ulike årstidene til, nederlag og seire. Vi følger en manns liv og livsvalg. Det å velge annerledes, eller måtte ta tøffe beslutninger. En bok om å ta valg – alt for å få til det du vil gjøre og må. Som han skriver: «Sauebønder er ikke dumme i hodet. Vi er bare på et annet spor».

Streben

Vi ser en manns streben etter både å beholde og utvikle. Våge forandring, samtidig som han holder fast. Legge grunnlag for en fortsettelse i et prosjekt som er større enn han. De hverdagslige tingene er utrolig fint beskrevet, gjenkjennbart. Livsprosjektet og det litterære prosjektet er ambisiøst, krevende og poetisk.

Allikevel ikke en romantisering av landsbygda. Mer en ganske rett på-beskrivelse. Likevel lever vi oss inn i skjønnheten og kjærligheten til naturen og prosjektet. Jeg vil heller si sjeldent ekte og sant. For sauebonden nok også gjenkjennelig. James Rebanks avslutter med en siste-setning som oppsummerer det hele: «Dette er livet mitt. Jeg savner ikke noe annet.» Jeg savner heller ingen ting. En nydelig fortelling om sauebonden, tilhørighet og samspill med naturen og fjellet.

Les også