Selv hoppet han tydeligvis aldri i Skolebakken, og det gjorde ikke jeg heller. Der var bakkerekorden 19 meter, og å hoppe der var utenkelig, fastslår Gotaas. Selv valgte han langrenn som sin gren, «fordi jeg elsket å slite lenge», skriver han. Og i de tidligere bøkene sine om skisporten, er det gjerne langrenn han har holdt fast ved. Kanskje har heller ikke boka om hoppsporten «Før og etter Wirkola» helt den samme umiddelbare personlige nærheten til stoffet som bøkene om de seige sliterne på ski uti skogen. Men du verden – også i boka om hoppsporten boltrer Gotaas seg i kjent stil i fargerike historier, dramatiske situasjoner og kuriøse historier. Og noen ganger blir han nærmest lyrisk, som når han beskriver et skihopp som «luftas teater med ski på beina»,

En god del av stoffet har også nær lokal tilknytning. Som det han kaller «det legendariske holkerennet i Frambakken i Brumunddal 30. mars 1957, da det var is i bakken og åtte mann ble kjørt til sjukehus i ambulanse». Men Halvor Næs sto støtt og vant.

Det er en historie om skihopp som bred folkesport Gotaas forteller. Det er også en fortelling om en folkesports storhetstid, og gradvise nedgang. «De tilhørte en losje av våghalser», skriver han om de som hoppet på ski i stor bakke. Men det er også blitt ei bok om ei tid og en nasjonal bevegelse som er forbi. Men de gode historiene gjenstår, og Thor Gotaas er fremdeles mesteren til å grave dem fram.

Terningkast: 5