Olaug Nilssen har en sønn som har autisme. Nå har hun skrevet roman om hvordan det er å være moren hans. En sann historie ville krevd sønnens også, men som hun sa på et bokmøte: Den har hun ikke tilgang til.

«Tung tids tale» følger morens perspektiv gjennom en søknadsprosess for å gi foreldrene mer avlastning og sønnen bedre oppfølging. Samtidig reflekterer Nilssen over hvordan Daniel gikk fra å være en normal liten gutt, til en som må ha selvskadingshjelm og nærmest mangler språk. Det er kraftig kost på snaue 150 sider. Nilssen skjuler ingenting av det hun føler: Å bli så sint at hun blir redd for å slå. Å være så redd at hun ikke får sove. En kjenner seg igjen, men det som gjør det til litteratur av ypperste kvalitet, er at vi får oppleve hvordan livet til et annet menneske er. Det er ubehagelig, men også vakkert. Nilssen skaper et forståelsesrom også mellom linjene. Vi skjønner mer enn ordene. Får kjenne på hvordan det er å være moren til Daniel. Denne evnen til å vekke empati er en av litteraturens viktigste oppgaver. Nilssen makter det på strålende vis.

Terningkast: 6